sublimering

Innen moderne psykoanalyse hører ikke sublimering med til de mest sentrale begreper, men likevel har det betydning når man skal beskrive hva terapi retter seg mot. Et siktepunkt for terapi er å unngå å være i mer primitive krefters vold, altså det man gjerne kaller anale og orale impulser eller drifter. En effekt av behandling vil da være at man sublimerer disse driftene. Det betyr ikke bare i større grad å beherske dem, men også å forvandle dem. De mildnes og mister sin åpenbare seksuelle betydning.

I moderne psykoanalyse kan man istedenfor sublimering snakke om nøytralisering eller av-seksualisering, men dette kan innebære en forenkling. For selv om sublimerte aktiviteter ikke er åpenbart seksuelle, så har de en seksuell understøttelse. Sublimering er et komplekst begrep, og Freud presenterte aldri en koherent teori om dette fenomenet.

Det har likeledes vært en tendens til å se på sublimering som en forsvarsmekanisme, men det er også omstridt. Å sette bort eller fortrenge er en sentral side ved alle forsvarsmekanismer, mens ved sublimering forvandles de primitive kreftene og får en ny anvendelse. Overdreven bruk av forsvarsmekanismer kan føre til rigiditet, mens sublimering heller åpner for større fleksibilitet.

Begrepet om sublimering åpner for å se et slektskap eller en likhet mellom fenomener som ofte regnes som vidt forskjellige. Det være seg mellom dannelsen av et nevrotisk symptom og det å lage et kunstverk. De er ikke identiske, men de kan kaste lys over hverandre. Motsatsen til sublimering er de-sublimering, som betyr at en mer moden eller utviklet væremåte langsomt undergraves. Dette støter man på i klinisk arbeide.

• psykoanalyse
• Sigmund Freud
• seksualitet