naturressurs

Etter opprinnelse skiller man mellom biotiske og abiotiske ressurser:

• Biotiske ressurser har sin opprinnelse i levende organismer og omfatter alt organisk liv på Jorden, for eksempel planter og dyr. Fossilt brensel som kull og petroleum tilhører denne kategorien fordi de er dannet gjennom nedbrytning av organisk materiale.
• Abiotiske ressurser hentes fra ikke-levende materialer som land, luft, vann (nedbør), metaller og ikke-metalliske mineraler.

Enkelte naturressurser som jord kan bestå av både biotiske og abiotiske elementer.

Ressurser kan også klassifiseres som ubikvitær (allestedsforekommende) eller endemisk (stedegen), det vil si at ressursen bare finnes på utvalgte steder.

For eksempel er utvinnbare metaller bare lokalisert på noen steder, mens tilgang på sol, luft og vann finnes overalt, men i ulike mengder.

Den vanligste klassifiseringen er om naturressursene er fornybare eller ikke-fornybare. Fornybare naturressurser fornyes kontinuerlig gjennom naturlige prosesser og kan dermed anses som uuttømmelige, mens ikke-fornybare naturressurser er lagerressurser som bare kan tas ut én gang.

For at en naturressurs skal være tilgjengelig for mennesker, må den forekomme i en slik form, konsentrasjon og mengde at den innenfor rimelighetens grenser er mulig å ta i bruk, eller i det minste kan bli det. Det finnes med andre ord store forekomster av naturressurser som er lagret på steder og i en form som i praksis gjør dem utilgjengelige. Hvor mye naturressurser vi har tilgang til, er med andre ord ikke bare avhengig av hvor store forekomstene er på Jorden, men av den teknologien vi har for å kunne utvinne dem. Ny teknologi kan endre tilfanget av naturressurser.

Siden forekomsten av ikke-fornybare naturressurser representerer en begrenset mengde, kan dagens uttak av naturressurser redusere fremtidens tilgang til de samme ressursene. Her skiller ulike naturressurser seg fra hverandre i hvor stort dette problemet er. Mange mineraler, for eksempel metaller, kan bare utvinnes fra naturen én gang, men de kan gjenbrukes ved å resirkulere dem etter bruk (se sirkulær økonomi). Derimot kan fossile brensler som kull og petroleum bare brukes (forbrennes) én gang.

Det finnes også noen ressurser som forsvinner naturlig, uten menneskelig medvirkning. Det mest kjente eksempelet på det er radioaktive grunnstoffer som uran og thorium. Disse vil i et langt tidsperspektiv brytes ned til stabile tungmetaller.

Land som disponerer en verdifull naturressurs av en begrenset mengde (for eksempel et land som oppdager oljereserver), har et stort inntektspotensial ved utvinning og salg av ressursene, men bare til reservene er brukt opp. Landet kan da være fristet til en høy utvinningstakt for å blåse opp økonomien. Eksportinntektene fra salg av naturressursen vil gjøre landet rikere og at innbyggere etterspør flere varer og tjenester. Det gjør at lønnsomheten i innenlands næring går opp, som igjen kan føre til en flytting av produksjon vekk fra næringene som produserer for eksport (unntatt næringen som utvinner naturressursen) og over til næringene som produserer til innenlands forbruk (skjermet sektor).

Dette kalles for hollandsk syke. Problemet kommer når naturressursen er brukt opp, og landet har bygget ned annen eksportnæring. Det kan da være krevende å reversere kurs, og kan resultere i utstrakt arbeidsledighet dersom det er vanskelig å få lønningene til å gå ned igjen i skjermet sektor for å tilpasse seg den nye økonomiske situasjonen til landet.

Allmenningens tragedie er et utviklingsforløp som ofte oppstår når mange mennesker som ikke koordinerer seg i mellom, har tilgang til en begrenset naturressurs. De har da en tendens til å overforbruke ressursen, noe som kan ødelegge ressursens verdi for samfunnet i fremtiden. Mekanismen er slik at et uregulert uttak av naturressurser ofte vil favorisere individuelle og kortsiktige mål på bekostning av allmenningen og fremtidens interesser.

Drivkraften bak allmenningens tragedie er at den enkelte aktør opplever en egennytte av å øke forbruket. Selv om naturressursen vil bli ødelagt om alle overforbruker den, fører frivillig tilbakeholdenhet av én aktør bare til at noen andre i stedet tar ressursen i bruk. I sum vil resultatet bli en «tragedie» for alle.

Et klassisk eksempel på hva allmenningens tragedie kan føre til finnes på Påskeøya. Øya var tidligere dekket av en frodig skog som kom befolkningen til nytte, men er i dag nærmest treløs etter langvarig overutnyttelse av skogen.