Vardø

Kommunen ligger på den delen av Varangerhalvøya som er uten skogvegetasjon. Hornøya og Reinøya er blant landets største eggvær og fredet på grunn av fuglefjellene. Berggrunnen består av næringsfattig sparagmitt.

Vardø har kystklima med vedvarende sterk vind. Den midlere hyppigheten av vindstyrke liten kuling eller mer (over ca. 11 meter per sekund) er mellom 20 og 25 prosent. Den 5. februar 1929 ble det målt -22,7 °C, som er kulderekord i kommunen. 2013 var den varmeste sommeren som noen gang er målt siden målingene startet rundt 1840.

Tettstedet og administrasjonssenteret Vardø ligger på selve Vardøya, der bosetningen kan følges tilbake til middelalderen. Kiberg sør for Vardø er en mindre tettbebyggelse, mens kommunen ellers er ubebodd. Vardø er Vest-Europas østligste by. I tiårsperioden 2005–2015 gikk folketallet tilbake med 10,1 prosent mot en økning på 3,5 prosent i Finnmark som helhet. Det forventes at folketallet vil ligge stabilt i overkant av 2000 frem til 2050.

Det er ett tettsted i kommunen (ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon): Vardø med 1778 innbyggere (2025). 90 prosent av innbyggerne i kommunen bor her. Tettstedet er 1,2 km².

Den viktigste næringen er fiske fra relativt store fartøyer. Det ilandføres mest torsk og krabbe som foredles i både Vardø og Kiberg. Storparten av fisken fileteres og fryses for eksport, mens en mindre del eksporteres fersk eller røkt. Vardø hadde rekefabrikk frem til 2003. Vardø har også mekanisk verksted for fiskeflåten. Kiberg er i enda større grad enn Vardø avhengig av fiske. De senere årene har området hatt noe turisme.

Den undersjøiske Vardøtunnelen E75 går under Bussesundet fra Vardøya til fastlandet. Herfra fører E75 til Vadsø og videre til Varangerbotn og Deanu šaldi (Tana bru), der veien møter E6. Vardø anløpes av Hurtigruten. Ved Svartnes på fastlandet ligger Vardø lufthavn. Fylkesvei 341 går til det nedlagte fiskeværet Hamningberg i Båtsfjord kommune.

I Vardø ligger videregående skole med blant annet linje for fiskerifag.

Vardø hører til Finnmark politidistrikt, Indre og Østre Finnmark tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i det interkommunale politiske rådet Øst-Finnmarkrådet sammen med Berlevåg, Båtsfjord, Gamvik, Lebesby, Nesseby, Sør-Varanger, Tana og Vadsø.

Vardø kommune tilsvarer soknet Vardø i Varanger prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Vardø til Vardø fogderi i Finmarkens amt.

Det er funnet spor etter bosetting i Vardø fra 6000–7000 år fvt. Rundt år 1300 evt. ble den første kirken vigslet, og tidlig på 1300-tallet anla Håkon 5. Magnusson en festning. I årene 1734–1738 ble den nåværende Vardøhus festning reist på Steilneset. Festningen var dels et forsvarsanlegg utad og dels residens for lensherren. Anlegget fremmet fiske og handel, og i 1789 fikk Vardø kjøpstadsrettigheter.

Hekseprosessene på 1600- og 1700-tallet var sentrert om fjellet Domen. I 2011 ble Steilneset minnested («Heksemonumentet») åpnet av dronning Sonja som en del av Nasjonale turistveger.

Pomorhandelen hadde spesielt stor betydning for Vardø på 1700- og 1800-tallet.

Befolkningen var på slutten av 1800-tallet kommet opp i knapt 2600 innbyggere. Folketallet vokste noe saktere i begynnelsen av 1900-tallet til 3450 i 1930. I 1946 var folketallet sunket til vel 3100, og byen var totalrasert etter den tyske evakueringen i 1944. Etter andre verdenskrig ble stedet gjenreist.

Under krigen hadde tyskerne et større militært anlegg i Kiberg. Vardø museums utstillinger finnes på Pomormuseet og på Partisanmuseet (se partisan) i Kiberg. Årlig feires i juli Pomorfestivalen, som er russisk-norske markedsdager. I 2012 ble nedslitte husvegger og forfalte bygg prydet av gatekunst.

Kommunevåpenet har vært i bruk fra 1890-årene. Det har en oppgående sol bak to båter på sjøen og en torsk under i kant, samt en bord rundt i nasjonalfargene. I svart skrift står Vardøensis insignia urbis. Cedant tenebræ soli (‘Byen Vardøs segl. Mørket skal vike for Solen’) og årstallet 1789, som var da Vardø fikk kjøpstadsrettigheter. Utformingen minner om fanens og står i en særstilling blant norske kommunevåpen.

Navnet ble på 1300-tallet skrevet Vargøy, av norrønt varg, ‘ulv, fredløs person’, senere endret til Vardøy, av varðe, ‘varde’.

• Finnmark
• Varangerhalvøya
• Hornøya og Reinøya
• Kibergneset
• Norges beliggenhet

• Vardø kommune

• Balsvik, Randi Rønning (1989): Vardø : grensepost og fiskevær 1850–1950, 2 bind, Vardø kommune
• Fossen, Asbjørn (2006): Nord-øst i Finnmark: liv eller død?, Memoria Bok og Forlag
• Olsen, Margido (1999): Det gamle Vardø Herred og Vardø by