Komedie er en filmsjanger som vektlegger humor og har til hensikt å fremkalle latter eller på annen måte utløse en lystig, morsom og oppløftende opplevelse for tilskuerne.
Sjangertrekk
Definisjonen av komedie i film og serier bestemmes i høy grad av reaksjonen som er forventet fra publikum, mer enn av spesifikke ikoniske rollefigurer, steder, gjenstander eller handlinger. I motsetning til den grøssende opplevelsen man som tilskuer forventer av en skrekkfilm, så forventer man å mores av en komedie. Sjangeren har et bredt historisk spenn og mange undersjangre. Komedier strekker seg fra den tidlige stumfilmens fysiske slapstick til sofistikerte satirer og kan kombineres med en mengde andre filmsjangre i sjangerblandinger, som for eksempel actionfilmen og grøsseren.
Tidlig filmkomedie
Komedien er en av de eldste dramatiske sjangre, og den gjorde seg gjeldende i filmkunsten helt fra starten av. Filmpioneren Louis Lumière regisserte kortfilmen «Gartneren vannes» («L'Arroseur Arrosé») i 1895, en enkel innstilling som viser en rampete gutt som narrer en gartner ved å tråkke på hageslangen hans.
Legendariske filmskuespillere som Charlie Chaplin og Buster Keaton er best kjent som komikere, og først og fremst forbundet med den fysiske komikken i stumfilmen. Blant Chaplins mest kjente filmer er den romantiske komedien City Lights (1931) og den satiriske og anti-fascistiske The Great Dictator (1940), den sistnevnte en lydfilm, mens Keaton blant annet er kjent for den banebrytende actionkomedien The General (1926).
Hollywood, undersjangre og sjangerblandinger
Gjennom hele filmhistorien har komedien vært en kommersielt og kulturelt betydningsfull sjanger i Hollywood-film. Filmene til Marx-brødrene på 1930- og 1940-tallet hadde stor innflytelse på komediens utvikling, og mange av de populære amerikanske skuespillerne gjennom tidene har vært komikere, som for eksempel Eddie Murphy (fra Beverly Hills Cop i 1984 og Coming to America i 1988) og Jim Carrey (fra Ace Ventura: Pet Detective og Dumb and Dumber i 1994). Mer anerkjente skuespillere som Katharine Hepburn og Robert De Niro har også laget ulike typer komedier, som henholdsvis den romantiske komedien The Philadelphia Story (1940) og den sorte satiren The King of Comedy (1982).
Komediens mange undersjangre har gjort den til gjenstand for arbeider av mange ulike regissører i amerikansk film. Viktige filmhistoriske eksempler er Stanley Kubricks satiriske Dr. Strangelove (1964), George Lucas' ungdomskomedie American Graffiti (1973) og John Lasseters animasjonsfilm Toy Story (1995).
I nyere tid har mange påkostede filmer fra Hollywood oppnådd stor global popularitet ved å blande komedien med andre populære sjangre, der vidtrekkende eksempler strekker seg fra grøsserkomedien Ghostbusters (1984) via tidsreisekomedien Back to the Future (1985) til action-eventyret Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003). Alle disse eksemplene har blitt starten på innbringende franchiser, og vår tids veldig populære superhelt-franchiser inkluderer også actionkomedier som Ant-Man (2015) og Shazam! (2019).
Den romantiske komedien
Komedier med romantiske historier er blant de mest populære typene filmer. Den romantiske komedien tar for seg opp- og nedturer i utviklingen av et romantisk forhold mellom to mennesker. Fortellingen handler gjerne om at to personer møtes, en attraksjon oppstår, problemer inntreffer og må overvinnes, og de to får hverandre til slutt. Den romantiske komedien har ikke alltid en lykkelig slutt, men budskapet vil være at ekte kjærlighet har større verdi enn noe annet.
En av de viktigste filmskaperne i denne undersjangerens historie er amerikanske Nora Ephron, kvinnen bak de meget populære og kritikerroste filmene When Harry Met Sally... (1989, som manusforfatter og produsent), Sleepless in Seattle (1993, som manusforfatter og regissør) og You've Got Mail (1998, som manusforfatter, produsent og regissør). Den romantiske komedien hadde en storhetstid på 1990-tallet, deriblant kjempesuksessene My Best Friend's Wedding (1997) og Notting Hill (1999) med Julia Roberts, men den har også vært populær og kritikerrost i senere tid med filmer som Love Actually (2003) og The Half of It (2020).
Den romantiske komedien har stort sett vært heteronormativ gjennom hele sin historie i Hollywood og Vesten. I 2018 kom Love, Simon, som var den første romantiske komedien om et homofilt par fra et av de store Hollywood-studioene. Fram til dette hadde komedier med lesbiske eller homofile kjærlighetshistorier bare vært produsert av mindre selskaper med relativt lave budsjetter, og ofte uten ambisjoner om å nå fram til et større publikum utover det skeive publikumet. Et kritikerrost eksempel på det siste er Kissing Jessica Stein (2002), som handler om et kjærlighetsforhold mellom to kvinner.
Betydning i norsk film
Komedien er den eneste sjangeren som er jevnt og trutt populær gjennom hele den norske filmhistorien. Blant de mest sette norske kinofilmene finnes det mange komedier, for eksempel forviklingskomedien Fjolls til fjells (Edith Carlmar, 1957), militærkomedien Operasjon Løvsprett (Knut Andersen, 1962) og kompiskomedien Elling (Petter Næss, 2001). Den mest sette norske filmen på kino noensinne er animasjonskomedien Flåklypa Grand Prix (Ivo Caprino, 1975).
Det norske publikum har omfavnet komediesjangeren både på kino og TV, for eksempel filmserien om Olsenbanden (påbegynt av Knut Bohwim i 1969), TV-serien om Marve Fleksnes (påbegynt av Bo Hermansson i 1972), og de Monty Python-inspirerte seriene og programmene på NRK av humortrioen KLM (Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen). Fleksnes er et tidlig norsk eksempel på situasjonskomedien, en form for TV-underholdning som oppnådde stor popularitet i Norge på 1990-tallet med serier som de amerikanske Seinfeld (1989–1998) og Friends (1994–2004), og den norske Mot i brøstet (1993–1997).
I nyere norsk kinofilm har det også vokst fram populære sjangerblandinger som den romantiske komedien Tatt av kvinnen av Petter Næss i 2007, grøsserkomedien Trolljegeren av André Øvredal i 2010 (en såkalt «mockumentary» eller liksomdokumentar som slekter på blant annet den amerikanske This is Spinal Tap fra 1984), og actionkomedien Børning av Hallvard Bræin i 2014. Sistnevnte har fått to oppfølgere, noe som også er et typisk trekk ved komedien både i Norge og internasjonalt.