homofobi

Det har skjedd store endringer i storsamfunnets syn på homofile og lesbiske de siste 50 årene. I Norge var sex mellom menn forbudt ved lov inntil 1972 (se Paragraf 213). I dag har homofile og heterofile de samme formelle rettighetene til blant annet å inngå ekteskap og søke adopsjon, og nyter det samme diskrimineringsvernet i lovverket.

Likevel finnes det fremdeles negative holdninger til homofile og homofili i samfunnet. Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har gjennomført holdningsundersøkelser i 2008, 2013, 2017, 2022 og 2026. Ifølge undersøkelsene fra 2008 og 2013 var andelen i befolkningen med negativ holdning til lesbiske kvinner og homofile menn jevnt over synkende. I 2008 var 17 prosent av de heterofile mennene negative til lesbiske kvinner, i 2014 var tallet 9 prosent. I 2008 var nesten en tredjedel av mennene negative til homofile menn, i 2014 var dette sunket til 16 prosent. Det var mer negative holdninger både blant kvinner og menn til at to kvinner eller to menn leier hverandre eller kysser hverandre, enn til at to personer av ulike kjønn gjør dette. Et mindretall bekreftet negativ atferd overfor lesbiske kvinner og homofile menn, der den mest utbredte negative atferden var vitsing.

I 2022 oppga i underkant av fem prosent at de har negative holdninger mot lesbiske kvinner og i overkant av fem prosent av befolkningen at de har negative holdninger mot homofile menn. En marginalt høyere andel oppga at de har negative holdninger mot bifile, noe som gjenspeiler en generell trend der bifile, sammen med homofile menn, ser ut til å møte mer diskriminering enn lesbiske kvinner. Flere i befolkningen har dessuten mer negative holdninger til homofile og bifile menn enn lesbiske og bifile kvinner, noe som kan tyde på at homoseksualitet hos menn kan vekke mer negative reaksjoner.

Godt over halvparten av befolkningen i Norge oppgir å ha positive holdninger til homofile og lesbiske. Gjennomgående ser man forskjeller mellom kvinner og menn; for eksempel rapporterer 73 prosent av kvinnene og 52 prosent av mennene at de har positive holdninger til homofile. Det er en generell trend over tid at ungdommer på tvers av grupper, både i byer og distrikt og blant ulike etniske minoriteter og majoritetsmedlemmer, internaliserer mer positive holdninger til lhbt-befolkningen.

Holdningsundersøkelsen som ble gjennomført på oppdrag fra Bufdir i 2026 var den første som viste at fremgangen i positive holdninger til skeive hadde stoppet opp. Flertallet av befolkningen er fortsatt positive til skeive, men den positive utviklingen fra 2008 har ikke fortsatt. Menn under 30 rapporterer mest negative holdninger til skeive, mens det er menn i 30-årene som i størst grad har blitt mer negative siden 2022. Unge kvinner er på den andre siden mest positive til skeive. Samtidig ser holdningene til skeive å ha blitt mer polarisert. Dette betyr at færre oppgir å være nøytrale, mens flere er enten positive eller negative. Dette blir særlig tydelig i spørsmål knyttet til kjønnsmangfold, tredje juridisk kjønn og pride. Et gjennomgående funn er at folk som har kontakt med skeive i hverdagen er mer positive enn de som sjeldent eller aldri omgås LHBT+-personer.

Flere undersøkelser rapporterer at «homo» er et av de vanligste skjellsordene blant ungdom, et inntrykk som senest ble bekreftet i Bufdir sin holdningsundersøkelse fra 2026.

Diskrimineringsloven om seksuell orientering trådte i kraft i 2014. Formålet med loven er å fremme likestilling uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Loven forbyr diskriminering og stiller krav om aktivt arbeid for likestilling. I straffeloven 2005, som trådte i kraft i 2015, ble bestemmelsene mot hatkriminalitet innskjerpet. Hatkriminalitet er straffbare handlinger som helt eller delvis er motivert av negative holdninger til en persons faktiske eller oppfattede etnisitet, religion, seksuelle orientering, kjønnsuttrykk og/eller nedsatte funksjonsevne. I 2015 registrerte politiet 33 anmeldelser av kriminelle handlinger på bakgrunn av seksuell orientering.

Det er vanlig å forstå homofobi som en konsekvens av heteronormativitet i samfunnet. Heteronormativitet er uttrykk for at heteroseksualitet og heterofile samlivsformer ansees som ønskverdige. Dette innebærer at det heterofile parforholdet, bestående av en mann og en kvinne, er normen for samlivsformer. Tradisjonelle kjønnsuttrykk og kjønnsidentiteter, altså at menn er maskuline og kvinner feminine, er også en del av et heteronormativt verdisett. Dette er viktig, siden holdningsundersøkelser og statistikk over hatkriminalitet viser at lesbiske kvinner med maskuline kjønnsuttrykk og homofile menn med feminine kjønnsuttrykk har større sannsynlighet for å bli møtt med diskriminering.

• diskrimineringsloven om seksuell orientering
• homofili
• hatkriminalitet
• heteronormativitet
• internalisert homofobi
• lesbisk
• mikroaggresjon
• Paragraf 213
• skeiv

• Befolkningens holdninger til LHBTIQ-personer. Rapport fra en undersøkelse (2026). Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
• Befolkningens holdninger til LHBTIQ-personer. Rapport fra en undersøkelse (2022). Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
• Anderssen, Norman; Eggebø, Helga; Stubberud, Elisabeth; Holmelid, Øystein (2021). Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Resultater fra spørreundersøkelsen 2020. Universitetet i Bergen.
• Anderssen, Norman; Holsen, Ingrid; Jensen, Daniel; Slåtten, Hilde (2012). Erfaringar med tiltak for førebygging og handtering av homo- og horerelaterte kallenamn i ungdomsskulen. Bergen, Norway. Hemil Senteret, Universitetet i Bergen
• Anderssen, Norman og Malterud, Kirsti (red.) (2013). Seksuell orientering og levekår. Bergen. Uni Helse/Uni Research AS
• Hammerstad, Bjørn Olav (2013). – Homofile anmelder sjelden trakassering. Dagen
• van der Ros, Janneke (2013). Alskens folk: levevilkår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitetstematikk. (Likestillingssenteret)
• Røthing, Åse (2008) Homonegativisme og homofobi i klasserommet. Marginaliserte maskuliniteter, disiplinerende jenter og rådville lærere. Tidsskrift for ungdomsforskning 2007, 7(1): 27–51