Hopp til innhold

Krigsfangeleir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nordkoreanske og kinesiske kommunistiske fanger samlet seg i FNs krigsfangeleir i Busan under Koreakrigen i 1951.

Krigsfangeleir er et sted for oppbevaring og innesperring av fiendtlige stridende som har blitt tatt til fange som krigsfanger av en krigførende makt under en krig. Ved innføringen av Genevekonvensjonen om krigsfanger i 1929 (senere erstattet med den tredje Genevekonvensjonen) er krigsfangeleirer pålagt å være åpne for inspeksjon av observatører fra nøytrale land.[1][2]

Det er betydelige forskjeller mellom krigsfangeleirer, interneringsleirer og militærfengsler. Spesialbygde krigsfangeleirer dukket opp med Norman Cross Prison i Huntingdonshire i England i 1797 under de franske revolusjonskrigene, som var verdens første spesialbygde krigsfangeleir,[3] og HM Prison Dartmoor, bygget under napoleonskrigene, og de har vært i bruk i alle de viktigste konfliktene de siste 200 årene. Hovedleirene brukes for marinesoldater, sjømenn, soldater og mer nylig flyvere fra en fiendtlig makt som har blitt tatt til fange av en krigførende makt under eller umiddelbart etter en væpnet konflikt. Sivile, som sjøfolk i handelsflåten og krigskorrespondenter, har også blitt fengslet i noen konflikter.[4] I henhold til Genève-konvensjonen om krigsfanger fra 1929, senere erstattet av den tredje Genève-konvensjonen, har slike leirer vært pålagt å være åpne for inspeksjon av representanter for en nøytral makt, men dette har ikke alltid blitt anvendt konsekvent.[5]

Fengsling av krigsfanger før etableringen av leirer

[rediger | rediger kilde]
Krigsfangelejr for kvinner under Den finske borgerkrig i Tampere i 1918.
Kanadiske krigsfanger i Tyskland under første verdenskrig

Før freden i Westfalen ble fiendtlige krigere og soldater siden de eldste tider som ble tatt til fange av krigførende styrker vanligvis henrettet, solgt som slaver eller holdt for løsepenger.[6] Dette, kombinert med den relativt beskjedne størrelsen på hærene, betydde at det var lite behov for noen form for leir for å holde krigsfanger. Freden i Westfalen, en rekke traktater undertegnet mellom mai og oktober 1648 som avsluttet tredveårskrigen og åttiårskrigen, inneholdt en bestemmelse om at alle fanger skulle løslates uten løsepenger. Dette anses generelt å markere punktet der fiendtlige krigere og soldater som var tatt til fange ville bli behandlet rimelig før de ble løslatt ved slutten av konflikten eller under en prøveløslatelse om ikke å ta til våpen. Praksisen med å prøveløslate fiendtlige krigere hadde begynt tusenvis av år tidligere, minst så tidlig som i Kartagos tid,[7] men ble normal praksis i Europa fra 1648 og utover. Den påfølgende økningen i antall fanger skulle til slutt føre til utviklingen av krigsfangeleirer.

Utvikling av midlertidige leirer

[rediger | rediger kilde]
General John Burgoynes overgivelse, maleri av John Trumbull, 1822.

Etter general John Burgoynes overgivelse i slaget ved Saratoga i 1777, ble flere tusen britiske og tyske (hessere og brunswick) tropper marsjert til Cambridge, Massachusetts.[8] Av forskjellige grunner ønsket den kontinentale kongressen å flytte dem sørover. For dette formålet tilbød en av kongressmedlemmene sin eiendom utenfor Charlottesville i Virginia. De gjenværende soldatene (rundt 2000 britiske, over 1900 tyske og omtrent 300 kvinner og barn) marsjerte sørover sent i 1778 – og ankom stedet (nær Ivy Creek) i januar 1779. Siden brakkene knapt var tilstrekkelige i deres konstruksjon, ble offiserene løslatt på prøveløslatelse for å bo så langt unna som Richmond og Staunton. Leiren fikk aldri tilstrekkelig med forsyninger, men fangene bygde et teater på stedet. Hundrevis rømte fra fangeleiren Albemarle Barracks på grunn av mangel på vakter. Da den britiske hæren rykket nordover fra Carolina-statene sent i 1780, ble de gjenværende fangene flyttet til Frederick i Maryland, Winchester i Virginia og muligens andre steder. Det er ikke lenger noen levninger av disse fangeleirene.

Første spesialbygde fangeleir

[rediger | rediger kilde]
Plantegning for krigsfangeleiren og fengselet Norman Cross i 1813

Den eldste kjente spesialbygde krigsfangeleiren ble opprettet av kongeriket Storbritannia ved Norman Cross i 1797 for å huse det økende antallet fanger fra de franske revolusjonskrigene og napoleonskrigene. Fengselet var i drift frem til 1814 og holdt mellom 3300 og 6272 menn.[9]

Leirer under den amerikanske borgerkrigen

[rediger | rediger kilde]
Unionsoldat ved løslatelse fra et konføderert fengsel rundt 1865.

Uten at det var mulig å håndtere et stort antall fangede soldater tidlig i den amerikanske borgerkrigen, var unions- og konfødererte regjeringer avhengige av det tradisjonelle europeiske systemet med prøveløslatelse og utveksling av fanger. Mens de ventet på utveksling, ble fangene holdt i permanente leirer.

Verken unions- eller konfødererte fangeleirer var særlige veldrevet, og det var vanlig at fanger døde av sult eller sykdom. Det er anslått at rundt 56 000 soldater døde i fengsler under krigen; nesten 10 % av alle dødsfall under borgerkrigen.[10] I løpet av en periode på 14 måneder i Camp Sumter, som ligger i nærheten av Andersonville i Georgia, døde 13 000 (28 %) av de 45 000 unionsoldatene som var innesperret der.[11] På Camp Douglas i Chicago, Illinois, døde 10 % av de konfødererte fangene i løpet av en kald vintermåned; og dødsraten på 25 % i Elmira fengsel i delstaten New York var nesten lik den i Andersonville.[12]

Boerkrigen

[rediger | rediger kilde]
Bloemfontein konstrasjonsleir.

Under den andre boerkrigen etablerte den britiske regjeringen krigsfangeleirer (for å holde fangede boersoldater) og konsentrasjonsleirer (for å fengsle sivile boere). Totalt ble det reist seks krigsfangeleirer i Sør-Afrika og rundt 31 i oversjøiske britiske kolonier for å holde boerkrigsfanger.[13] Flertallet av boerkrigsfangene ble sendt utenlands (25 630 av de 28 000 boerne som ble tatt til fange under kampene). Etter en innledende periode med tilretteleggelse var disse krigsfangeleirene generelt godt administrert.[14]

Antallet konsentrasjonsleirer, alle lokalisert i Sør-Afrika, var langt høyere, og totalt 109 av disse leirene var blitt bygget ved krigens slutt - 45 leirer for sivile boere og 64 leirer for svarte afrikanere. De aller fleste boerne som ble holdt i konsentrasjonsleirene var kvinner og barn. Konsentrasjonsleirene var generelt dårlig administrert, matrasjonene var utilstrekkelige for å opprettholde helsen, hygienestandardene var lave, og overbefolkningen var kronisk.[9] På grunn av disse forholdene omkom tusenvis i de 109 konsentrasjonsleirene. Av boerkvinnene og barna som ble holdt i fangenskap, døde over 26 000 under krigen.[15]

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
En gruppe «røde fanger» i fangeleiren Dragsvik, nordøst for Raseborg sør i Finland i 1918 etter den finske borgerkrigen.

Den første internasjonale konvensjonen om krigsfanger ble undertegnet på fredskonferansen i Haag i 1899. Den ble utvidet av Haagkonvensjonen i 1907. De viktigste stridende nasjonene som var involvert i første verdenskrig overholdt konvensjonen, og behandlingen av fangene var generelt god.[16] Situasjonen på østfronten var betydelig verre enn på vestfronten, med fanger i Russland i fare store fare for å dø av for sult og sykdom.[17] Totalt ble omtrent åtte millioner menn holdt i krigsfangeleirer under krigen, med 2,5 millioner fanger i tysk varetekt, 2,9 millioner holdt av det russiske imperiet og omtrent 720 000 holdt av Storbritannia og Frankrike.

Faste og permanente leirer eksisterte ikke i begynnelsen av krigen. Det uventet store antallet fanger som ble tatt til fange av den tyske hæren i krigens første dager skapte et umiddelbart problem. Innen september 1914 hadde den tyske hæren tatt over 200 000 fiendtlige soldater til fange.[18] Disse første fangene ble holdt i midlertidige leirer fram til 1915, da fangebefolkningen hadde økt til 652 000 som levde under utilfredsstillende forhold. Som svar begynte regjeringen å bygge permanente leirer både i Tyskland og de okkuperte områdene.[18] Antallet fanger økte betydelig under krigen, og oversteg én million innen august 1915 og 1 625 000 innen august 1916, og nådde 2 415 000 ved krigens slutt.[19]

Genève-konferansen

[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale Røde Kors-komiteen holdt en konferanse i Genève i Sveits i september 1917. Konferansen tok for seg krigen, og Røde Kors tok opp forholdene sivile levde under, som lignet på forholdene til soldater i krigsfangeleirer, samt «piggtrådsyke» (symptomer på psykisk sykdom) som fanger i Frankrike og Tyskland led av. Det ble enighet på konferansen om at Røde Kors skulle forsyne krigsfanger med post, matpakker, klær og medisinsk utstyr, og at fanger i Frankrike og Tyskland som led av «piggtrådsyke» skulle interneres i Sveits, et nøytralt land.

Noen få land var ikke på samme vilkår som Tyskland og Østerrike. For eksempel mente Ungarn at tøffe forhold ville redusere antallet forrædere.

Landene i øst fortsatte sin kamp for å hjelpe Røde Kors med å gi støtte til krigsfanger. På slutten av krigen ble det inngått en fransk-tysk avtale om at begge land skulle utveksle fangene sine, men franskmennene beholdt et lite antall mens tyskerne løslot alle franske fanger.[20]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Krigsfangeleir ved Fort Polk, Los Angeles, 1943.

Genève-konvensjonen om krigsfanger fra 1929 etablerte visse bestemmelser om behandling av krigsfanger. Et krav var at krigsfangeleirer skulle være åpne for inspeksjon av autoriserte representanter for en nøytral makt.

Artikkel 10 krevde at krigsfanger skulle innlosjeres i tilstrekkelig oppvarmede og opplyste bygninger der forholdene var de samme som for deres egne tropper.

Artiklene 27–32 beskrev arbeidsforholdene i detalj. De vervede var pålagt å utføre det arbeidet de ble bedt om og kunne gjøre, så lenge det ikke var farlig og ikke støttet fangevokterens krigsinnsats. Høytstående underoffiserer (sersjanter og høyere) var kun pålagt å arbeide i en tilsynsrolle. Offiserer var ikke pålagt å arbeide, men de kunne melde seg frivillig. Arbeidet som ble utført var i stor grad landbruks- eller industriarbeid, alt fra kull- eller pottaskegruvedrift, steinbrudd eller arbeid i sagbruk, bryggerier, fabrikker, jernbanegårder og skoger. Krigsfanger ble leid ut til militære og sivile entreprenører og fikk betalt 0,80 dollar per dag i lønn i amerikanske leirer. Arbeiderne skulle også få minst én hviledag per uke.

Artikkel 76 sørget for at krigsfanger som døde i fangenskap skulle begraves ærefullt i merkede graver.

Ikke alle stridende fulgte konvensjonens bestemmelser. I særdeleshet keiserriket Japan, som hadde signert, men aldri ratifisert konvensjonen,[21] var beryktet for sin behandling av krigsfanger; denne dårlige behandlingen skjedde delvis ettersom japanerne så på overgivelse som vanærende. Fanger fra alle nasjoner ble utsatt for tvangsarbeid, pryling, pisking, tortur, mord og til og med medisinske eksperimenter. Rasjonene var ikke det minimum som kreves for å opprettholde livet, og mange ble tvunget til arbeid. Etter 20. mars 1943 fikk den keiserlige marinen ordre om å henrette alle fanger som ble tatt til sjøs.[22] Japanske krigsfangeleirer finnes over hele Sørøst-Asia og de japansk erobrede territoriene.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ «Geneve-konvensjonen om behandling av krigsfanger, med vedlegg», Lovdata
  2. ↑ «Hva er Genèvekonvensjonene?», Røde Kors
  3. ↑ Historic England: «Site of the Norman Cross Depot for Prisoners of War (1006782)», National Heritage List for England.
  4. ↑ «The unknown wartime merchant seamen: Michael, a Briton, was 14 when he was killed on a Norwegian ship», Sciencenorway.no
  5. ↑ Rønnebu, Gaute Lund (september 2021): Mellom Solferino og Berlin. Norges Røde Kors under andre verdenskrig (PDF), hovedoppgave, UiT, Norges arktiske universitet
  6. ↑ «Prisoner of war (POW)». Encyclopædia Britannica. Arkivert fra originalen den 4. oktober 2012.
  7. ↑ Fooks, Herbert C. (1924): Prisoners of War, s. 297.
  8. ↑ Craig, Scott: «Prisoners of War», Mount Vernon's Ladies' Association.
  9. ↑ Thomas James Walker (1913): The depot for prisoners of war at Norman Cross, Huntingdonshire, 1796 to 1816. Constable & Company.
  10. ↑ National Life After Death, Slate. Arkivert fra originalen den 29.august 2011.
  11. ↑ «Andersonville: Prisoner of War Camp-Reading 1», Nps.gov. Arkivert fra originalen den 18. november 2007
  12. ↑ «US Civil War Prison Camps Claimed Thousands», National Geographic News. 1. juli 2003. Arkivert fra originalen den 26. februar 2010.
  13. ↑ Changuion, Louis (2022): Vasgevang! Die lewe van die Boere in die Suid-Afrikaanse krygsgevangenekampe gedurende die Anglo-Boereoorlog, 1899-1902. Centurion, South Africa: Kraal Uitgewers. ISBN 978-1-990915-11-6; s. 12.
  14. ↑ Changuion, Louis (2022): Vasgevang! Die lewe van die Boere in die Suid-Afrikaanse krygsgevangenekampe gedurende die Anglo-Boereoorlog, 1899-1902. Centurion, South Africa: Kraal Uitgewers. ISBN 978-1-990915-11-6; s. 172–174.
  15. ↑ Judd, Denis; Surridge, Keith (2003): The Boer War. Palgrave Macmillan. ISBN 1-4039-6150-6.
  16. ↑ Phillimore, Geo G.; Bellot, Hugh H. L. (1919): "Treatment of Prisoners of War", Transactions of the Grotius Society. 5, s. 47–64.
  17. ↑ Kane, Robert B.; Loewenberg, Peter (2008): Disobedience and Conspiracy in the German Army, 1918–1945. McFarland & Company. ISBN 978-0-7864-3744-3; s. 240.
  18. 1 2 Hinz (2006), s. 92.
  19. ↑ Hinz, Uta (2006): Gefangen im Großen Krieg. Kriegsgefangenschaft in Deutschland 1914–1921. Essen: Klartext Verlag. ISBN 3-89861-352-6; s. 93–128–320.
  20. ↑ Guglielmo, T.A. (2010): «Red Cross, Double Cross': Race and America's World War II—Era Blood Donor Service», Journal of American History. 97 (1): 63–90. doi:10.2307/jahist/97.1.63.
  21. ↑ «International Humanitarian Law – State Parties / Signatories», Icrc.org. 27. juli 1929. Arkivert fra originalen den 7. mars 2012.
  22. ↑ Felton, Mark (2008): Slaughter at Sea: The Story of Japan's Naval War Crimes, Naval Institute Press, s. 94

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Burnham, Philip (2003): So Far from Dixie: Confederates in Yankee Prisons, Taylor Trade Publishing
  • Byrne, Frank L. (1958): Libby Prison: A Study in Emotions, Journal of Southern History 24(4), s. 430–444. in JSTOR
  • Cloyd, Benjamin G. (2010): Haunted by Atrocity: Civil War Prisons in American Memory, Louisiana State University Press
  • Horigan, Michael (2002): Elmira: Death Camp of the North, Stackpole Books
  • Hinz, Uta (2006): Gefangen im Großen Krieg. Kriegsgefangenschaft in Deutschland 1914–1921. Essen: Klartext Verlag. ISBN 3-89861-352-6.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Krigsfangeleir&oldid=25466848»