Hopp til innhold

Irans politikk

Dette er en god artikkel.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Irans politikk preges av at styreformen er en islamsk republikk der Irans ledelse er dominert av sjiaislamske geistelige og i stor grad er et teokrati. Den islamske republikken ble etablert etter revolusjonen i 1979 der sjahen ble avsatt. Irans politiske system beskrives dels som et rendyrket autoritært regime og dels som et hybridregime. Det politiske systemet er komplisert og noen organer er demokratisk valgte og noen er sammensatt på grunnlag av religiøs ekspertise. Iran har jevnlige valg blant annet av president og til nasjonalforsamling, men makten er konsentrert hos statsoverhodet den øverste leder (rahbar) som sitter på livstid etter å ha blitt utpekt. Presidenten blir valgt for 4 år og leder statsadministrasjonen som regjeringssjef; presidenten innehar dermed det nest øverste embetet i landet.[1][2][3][4]

President Hassan Rouhanis første regjering (2013–2017). Presidenten er regjeringssjef og underlagt den øverste leder. Rouhani utnevnte tre kvinner til visepresidenter.[5]

Særegent for det iranske autoritære systemet siden 1979 er at valg til presidentembetet omhandler viktige retningsvalg for landet med reell konfrontasjon mellom konkurrerende retninger innenfor regimet; denne konkurransen skjer innenfor rammer satt av religiøse autoriteter gjennom Vokterrådet – for eksempel må kandidatene godkjennes av Vokterrådet.[6][7]

I 2025 gav den amerikanske stiftelsen Freedom House landet 11 av 100 poeng på sin indeks for borgerlig frihet og politiske rettigheter, noe som var såvidt over Saudi Arabia og såvidt under Russland.[8] I 2024 rangerte den britiske avisa The Economists Iran som nummer 154 (av 167 land) på sin demokratiindeks med skår på under 2 på en skala 0–10 (der 10 er best), og ble klassifisert som autoritært.[9][10]

Regimet har siden revolusjonen i 1979 vært preget av drakamp mellom på den ene siden konservative som holder på at republikken skal være mest mulig islamsk og vil begrense vestlig innflytelse og på den andre siden reformister som vil myke opp de sosiale reglene og åpne Iran mer mot den verden. Det har siden revolusjonen vært gjentatte demonstrasjoner og forsøk på opprør mot regimet.[11][12] Landet er stort og sammensatt, og drakamp mellom regioner har vært en utfordring for landets enhet.[13]

Politisk system

[rediger | rediger kilde]

Irans politisk system har sitt grunnlag i grunnloven av 1979 kalt Qanun e Asasi. Iran har flere intrikat sammenbundne styringsorgan – noen er demokratisk valgte og noen velges på grunnlag av deres religiøse ekspertise. Irans styresett er en kombinasjon av demokrati og teokrati.[3]

De sentrale embetene på nasjonalt nivå:

  • Irans øverste leder (rahbar) er statsoverhode. Dette er det sentrale politiske og religiøse embetet med betydelig makt over all områder. Ali Khamenei har hatt dette embetet siden Khomeinis død i 1989. Lederen blir utpekt av Ekspertrådet og sitter i praksis på livstid. Han har kontroll over etterretning og sikkerhet, er leder for militæret[3][4][2][14] og utpeker nasjonal leder for rettsvesenet.[15][16]
  • Presidenten (ra'is-e jomhour) leder den utøvende makt og er regjeringssjef etter at statsministerembetet ble avskaffet i 1989. Presidenten blir valgt ved for fire år og setter sammen sin regjering. Presidenten kan gjenvelges en gang.[14][2][4]
  • Leder for rettsvesenet (persisk: رئیس قوه قضائیه جمهوری اسلامی ایران) er ansvarlig for administrasjon og tilsyn med rettsvesenet, og utpekes og kan avsettes av øverste leder.[17][18][19] Embetet er regulert av grunnlovens paragraf 157.[20]
Skjematisk oversikt over styringsorganer og relasjoner mellom dem. Organer der medlemmer velges direkte til venstre, til høyre utpekte eller indirekte valgte.

De sentrale organene på nasjonalt nivå:

  • Vokterrådet er et mektig organ på tolv personer, delvis valgt, med oppgave å godkjenne alle kandidater som stiller til valg[21] og lover og offentlige vedtak som forfatningsdomstol.[15]
  • Ekspertrådet (persisk: مجلس خبرگان majles-e khobregan)[22] velger den øverste leder og består av 88 valgte medlemmer som er islamske rettslærde og eksperter i fiqh.[23][24][25]
  • Parlamentet (majlis-e shoura-ye eslami) består av 290 valgte medlemmer[14] og har lovgivende og kontrollerende myndighet. Vokterrådet kan overprøve lovvedtak i parlamentet.[26]
  • Hensiktsmessighetsrådet (persisk: مجمع تشخیص مصلحت نظام) megler i tilfeller av konflikt mellom Vokterrådet og parlamentet.[27][4]

Den øverste leders autoritet bygger på den ideen om velayat-e faqih, som betyr ledelse av islamsk rettslærd eller den rettslærdes vergemål. Historisk var velayat-e faqih et upolitisk begrep i sjiaislam og handlet bare om presteskapets religiøse veiledning av folket samt en viss formynderskap over foreldreløse barn og syke. Khomeini omtolket dette tradisjonelle synet til at hele staten skulle ledes av presteskapet. Høyresiden i iransk politikk følger Khomeini og anser den øverste leders myndighet som absolutt og avledet av guddommelig vilje. Den demokratiske venstrefløyen mener den øverste leders myndighet også må basere seg på folkets tilslutning.[28][29][30] Prinsippet ble innført i grunnloven av 1979 og var det første tilfellet i islams historie at skriftlærde har tatt over styringen av staten. Denne ordningen har ikke fått tilslutning i andre muslimske land.[31]

Ifølge ideene fra revolusjonen skal den øverste leder være statens veileder i påvente av den tolvte imams tilbakekomst. Den tolvte imam er en sentral ide i sjiaislam i Iran. Vokterrådet avgjør om lover vedtatt av parlamentet er i tråd med islam og kan godkjennes. Den øverste lederen utnevner de høyeste dommerne, godkjenner valget av president og kan med høyesteretts samtykke avsette presidenten. Den øverste leder er statsoverhode mens presidenten leder den utøvende makt.[32]

Øverste leder Ali Khamenei leder iranerne som fremstilt på et propagandabanner.

Øverste leder er øverste ansvarlig for Irans politikk inkludert etterretning, sikkerhet og kommando over militæret. Han alene kan erklære krig. Presidenten (ra'is-e jomhour) leder den utøvende makt og er regjeringssjef etter at statsministerembetet ble avskaffet i 1989. Presidenten må rådføre seg med den øverste leder når saker går inn på hans ansvarsområder. Presidenten blir valgt ved absolutt flertall for fire år og setter sammen sin regjering. Presidenten kan gjenvelges en gang.[14] Det er flere visepresidenter og den første visepresidenten er presidentens stedfortreder.[33] Sammen med visepresidentene og 21 ministere legger han frem sin politikk til godkjenning av parlamentet (Majlis).[34]

Ekspertrådet er en samling på 88 eksperter i islamsk rettsvitenskap (fiqh) og kandidatene må gjennomgå skriftlige og muntlig prøver for å dokumentere sine kvalifikasjoner. Rådt møtes en til to ganger gang i året; rådet velger og har tilsyn med den øverste leder (rahbar). Ekspertrådet velges for 8 år.[35][36] Vokterrådet er den dominerende institusjonen i Iran. Vokterrådet består av tolv personer, hvorav seks teologer utnevnes av den øverste leder og seks jurister nomineres av rettsvesenet og godkjennes av parlamentet. Medlemmene velges for 6 år og halvparten byttes ut hvert 3. år. Vokterrådet godkjenne alle presidenkandidater og kandidater til parlamentet.[21]

Revolusjonsgarden

[rediger | rediger kilde]

Irans revolusjonsgarde er en elitestyrke som har til oppgave å beskytte Irans islamske politiske system og er direkte underlagt den øverste leder. Revolusjonsgarden regnes som en av de mektigste delene av statsapparatet. Revolusjonsgarden er uavhengig av Irans regulære militærstyrker (artesh). Revolusjonsgarden hadde i 2025 rundt 150 000 personell, inkludert bakkestyrker, flyvåpen og marinestyrker, samt den paramilitære Basijmilitsen som har et mannskap på rundt 90 000.[37][38][39][40][41]

Hensiktsmessighetsrådet

[rediger | rediger kilde]

Hensiktsmessighetsrådet (opprinnelig kalt den administrative forsamling) har som oppgave å megle i tilfeller av konflikt mellom Vokterrådet og parlamentet og foreslå løsninger basert på det islamske juridiske maslahat. Rådet kan godkjenne lovgivning forkastet av Vokterrådet og har til dels medvirket i lovgivning ved å endre punkter som ikke var gjenstand for konflikt mellom parlamentet og Vokterrådet. Medlemmene i rådet utpekes av den øverste leder for fem år og inkluderer geistelige, militære offiserer, tidligere presidenter og byråkrater. Rådets funksjon har blitt utvidet til å omfatte rådgivning til øverste leder.[27][4]

Parlamentet Majlis

[rediger | rediger kilde]
Plenumssalen i Majlis, parlamentet.

Parlamentet består av 290 medlemmer i ett kammer. Parlamentet var etter revolusjonen dominert av det regimebærende partiet Det islamske republikkpartiet.[14] Parlamentet (Majlis-e shoura-ye eslami) er offisielt en rådgivende forsamling. Valget skjer i 207 valgdistrikter. Teheran har 30 mandater mens det nest største distriktet har 6 plasser. Parlamentet har lovgivende og kontrollerende myndighet. Vokterrådet kan overprøve lovvedtak i parlamentet og gjør det i en stor andel av sakene. Når lover er godkjent av vokterrådet må de signeres av presidenten for å bli gjeldende lov.[26]

Personer mellom 25 og 85 år var valgbare ifølge valgloven av 1980. Kandidater Kan ikke være «moralsk korrumperte» og må slutte opp om den islamske revolusjonen. Kandidater fra minoritetsreligionene trenger ikke erklære troskap til islam. Valgperioden er 4 år. Det daglige abeidet i parlamentet skjer i fagkomiteer. Parlamentet ledes av et styre på 12 personer og dette styret avgjør om saker og forslag skal legges frem i plenum for debatt.[42]

Kandidater må være over 30 og under 75 år. Vokterrådet og innenriksdepartementet godkjenner kandidatene.[26] Minoriteter har egne plasser ved siden av geografiske distrikter og noen minoritetsgrupper er en betydelig maktfaktor.[13] Parlamentet har ett mandat forbeholdt de iranske jødene. Armenere (kristne; 2 seter), den kaldeiske kirke/assyrere (1 sete) og zoroastrer har egne plasser i parlamentet.[43][44][42] Debattene i plenum og møtereferatene er offentlige; det er ulike syn representert i parlamentet og det er reelle debatter. I 2016 var det 9 kvinner. I 2006 ble innført krav om mastergrad for å stille til valg. Andelen representanter fra presteskapet har gått jevnt nedover siden revolusjonen.[26] I 2020 ble 7100 kandidater (hvorav 660 kvinner) godkjent og omtrent like mange ble diskvalifisert og nektet å stille til valg.[45] Ved de første valgene etter revolusjonen var over halvparten av representantene geistlige, mens etter valget i 2020 utgjorde de 5 % av plassene - samtidig har revolusjonsgarden fått økende innflytelse i parlamentet.[4]

Historisk bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irans historie

Forfatning og utenlandsk dominans

[rediger | rediger kilde]

Iran hadde ingen forfatning før 1900. Sjahen fikk i 1906 utarbeidet en grunnlov i stor grad basert på Belgias fra 1831 og dermed ble det slutt på Qajar-dynastiets enevelde. Forfatningen innebar opprettelsen av et parlament (majlis) som møttes samme år. Majlis hadde begrensede fullmakter. Grunnloven gjorde sjiaislam til statens religion, en komite skulle føre tilsyn med at lover var i samsvar med islam og innbyggerne fikk visse borgerretter.[46][47][48] I 1908 oppdaget britiske selskap oljeforekomster i landet og Iran ble interessant for omverdenen. Iran ble en slags koloni dominert av Storbritannia og Russland.[49] Etter russisk press og militær intervensjon i grenseområdene ble nasjonalforsamlingen oppløst i 1911.[47][48]

Av frykt for bolsjevikene inngikk Iran i 1919 en traktat som gjorde landet til et britisk protektorat. Riza khan gjorde militærkupp i 1921, traktaten med Storbritannia ble opphevet og Riza (Reza) gjorde seg selv til sjah i 1925.[47]

Pahlavi-dynastiet

[rediger | rediger kilde]

Offiseren Reza Pahlavi kom til makten i 1925 og utropte i 1926 seg selv til sjah (konge eller keiser) av Persia. Han opprettet et militærdiktatur og slo ned alle tendenser til opprør.[50][51][52]

På samme måte og på samme tid som i Tyrkia ville Pahlavi modernisere Persia ovenfra. Pahlavi ville sentralisere den relativt løst sammenknyttede staten blant annet ved å integrere og assimilere de ikke-persiske folkegruppene gjennom det persiske språket. Atatürk var forbildet og Pahlavi gjennomførte en streng sekularisering, og landet skulle bindes sammen ved nasjonalismen i stedet for religion. Til forskjell fra Tyrkia hadde presteskapet en mye sterkere stilling i Iran og det ble ikke gjennomført noe offisielt skille mellom stat og religion. Det var fra 1960-tallet av sterk motvilje i Iran mot den påtvungne sekulariseringen, Ruhollah Khomeini sto i spissen for motstanden.[50][51][52]

Mossadeq og sjahen

[rediger | rediger kilde]

De allierte tok kontroll over Iran i 1941.[53][54][55][56] Etter andre verdenskrig ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble et konstitusjonelt monarki i 1949.[57] Landets selvstendighet ble styrket under statsminister Muhammed Mossadegh fra 1951 og sjahen forlot landet. Mossadegh ble fjernet fra makten i et komplisert plott iscenesatt av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner. Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder.[46][58][59][60][61][62]

Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954.[63] Etter Mossadeqs fall ble sjah Muhammed Reza Pahlavi mer og mer autoritær og undertrykkende. Khomeini reiste i eksil i Irak i 1963. Statsminister Hassan Ali Mansur ble drept av sjia-ekstremister i 1965 og sjahen selv ble utsatt for et attentat samme år.[64] I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum.[65][66] Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.[64]

Den iranske revolusjonen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den iranske revolusjon

I 1978 brøt det ut opptøyer med stadige demonstrasjoner særlig blant studenter og med støtte fra konservative religiøse, og sjahen forlot landet i januar 1979. En islamsk republikk ble med folkelig støtte etablert under ayatollah Khomeini som vendte tilbake fra eksil. Det nye teokratiske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA. Statsminister Mehdi Bazargan la frem et grunnlovsforslag der de geistliges rolle var sterkt avgrenset. En komite av religiøse ledere omarbeidet forslaget der velayat-e faqih, en ordning der en religiøs rettslærd har rang over presidenten, var innarbeidet. Velayat-e faqih ble den iranske revolusjonens grunnlagsdogme.[67] Det teokratiske regimet ble konsolidert i løpet av 1980-årene og forholdet til vestlige land ble forverret. Den iranske revolusjonen inspirert sjiagrupper i andre land.[68]

Republikkens første fase var under Khomeinis leveår og krigen med Irak. Den andre fasen var under Ali Akbar Hashemi Rafsanjani preget av gjenoppbygging og økonomisk vekst. Den tredje fasen knyttes til reformisten Muhammed Khatamis regjeringstid (1997–2005); i Khatamis tid ble de store barnekullene etter 1979 voksne og utfordret regimet. Mahmoud Ahmadinejads regjeringstid (2005–2013) markerte en konservativ vending med vekt på velferd og likhet samtidig med politisk undertrykking. Den moderate, dialogorienterte Hassan Rouhani representerte en bred koaliasjon.[69][70]

Etter Khomeinis død 3. juni 1989 valgte ekspertrådet, et valgt råd av høyere prester, presidenten i republikken, Ali Khamenei, til hans etterfølger som nasjonal religiøs leder i det som skulle vise seg å være en jevn overgang. I juli ble Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, den pragmatiske ordstyreren i nasjonalforsamlingen, valgt til president.[71][72][73]

Presidentvalg

[rediger | rediger kilde]

Det første presidentvalget ble holdt i januar 1980 og Abolhassan Bani-Sadr ble valgt med 75 % av stemmene.[74][75] Bani-Sadr samarbeidet nært med Khomeini, kom fra en religiøs familie og fremsto med vestlig stil. Bani-Sadr ønsket at Iran skulle bli et slags sosialdemokratisk islamsk land.[76] Han var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land. Han reiste i eksil i 1981[77][78][79] da han falt i unåde hos Ayatollah Khomeini.[80] Ali Khamenei ble valgt til president i 1981 og gjenvalgt i 1989. Dette var stort sett en seremoniell rolle inntil statsministerembetet ble avskaffet i 1989 og presidenten overtok rollen som regjeringssjef.[81]

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani ble i 1989 valgt til president av et stort flertall.[71][72][73] Rafsanjani ble gjenvalgt i 1993 med et moderat flertall. Under Rafsanjani var det misnøye med den svekkede økonomien. Rafsanjani ble avløst i 1997 av den mer moderate Muhammed Khatami. Khatami drev uvanlig valgkamp ved å kjøre rundt til all provinser i en gammel slitt buss, mens Khamenei og statlige medier fokuserte på hauken Ali Akbar Nateq-Nuri. Khatami var et friskt pust med uhøytidelig stil, enkel tale og tiltalende smil. Khatami tilhørte reformister på venstresiden og mente islam er forenlig med frihet og demokrati. Khatami var særlig populær blant de unge. Dette innebar en drakamp mellom en regjering som søkte reformer og moderat liberalisering mot det konservative presteskapet. Rafsanjani uttrykte offentlig støtte til Khatami. Valgdeltakelsen i 1997 var svært stor og Khatami vant i et valgskred med 20 millioner av 30 millioner stemmeberettigede. Drakampen toppet seg i juli 1999: etter at konservative hadde banket opp studenter på sovesalen ved universitetet i Teheran brøt massive protester brøt ut i gatene først i Teheran deretter i hovedbyene Mashad, Shiraz, Tabriz og Isfahan. Urolighetene varte i over en uke og var de største på mange år. Khatami ble gjenvalgt med 70 % av stemmene i juni 2001, oppslutningen om Khatami var særlig stor blant unge og kvinner. Hans forsøk på reform var stadig blokkert av den dominerende religiøse eliten.[73][82]

Mahmoud Ahmadinejad, en religiøst konservativ lekmann, var president fra 2005 til 2013. Han regnes som en populist med skarp retorikk mot USA og Israel..[83][84] Ved hans gjenvalg i 2009 (der han vant over reformisten Mirhossein Mousavi) trakk opposisjonen valgresultatet i tvil og det utløste omfattende protester i Teheran.[85][86] Den moderate Hassan Rouhani vant presidentvalget i 2013 i første runde med såvidt over 50 % av stemmene.[87] Rouhani ble gjenvalgt i 2017 med stort flertall over den konservative hauken Ebrahim Raisi. Gjenvalget beskrives som en sterk støtte til Rouhanis arbeid for å få Iran ut av isolasjon internasjonalt.[88]

Ved presidentvalget i 2024 vant Masoud Pezeshkian med 54,76 % av stemmen. Han regnes som moderat og reformorientert, og han vant mot den konservative Saeed Jalili. Valgdeltakelsen var 49,8 %. Valget ble avholdt etter at sittende president Ebrahim Raisi (valgt i 2021) omkom i en helikopterstyrt i mai 2024.[89][90][91]

Stemmerett og valgdeltakelse

[rediger | rediger kilde]

Kvinner har stemmerett og stiller til valg til parlamentet.[92] Kvinner fikk stemmerett i 1963.[93]

Etter den islamsk revolusjonen i 1979 søkte regimet å holde kvinner unna offentlig liv og begrense deres virke til hjemmet noe som ble nedfelt i innledningen til forfatningsdokumentet. Kvinner har stemmerett og er valgbare på nasjonalt (både Ekspertrådet og Parlamentet) og lokalt nivå. Under Khatami var en av syv visepresidenter kvinner. I første valg til parlamentet etter revolusjonen var 2 av 270 representanter kvinner og i femte valg var 13 kvinner. Til 2000 hadde Ekspertrådet hatt ett kvinnelig medlem og til Vokterrådet ingen.[94] Fra revolusjon til Rouhanis regjering fikk tre kvinnelige visepresidenter hadde en kvinne vært medlem av regjeringen.[95]

Khomeini selv argumenterte mot tradisjonalistene og støttet kvinnenes politiske rettigheter. Den islamske republikkens forfatning forbeholder religiøse lederstillinger og stillinger i rettsvesenet til menn, mens det er uklart om politiske toppstillinger (for eksempel som president) er åpne for kvinner i henhold til grunnloven. I rettsprosesser er ikke en kvinnes vitnemål gyldig uten at det stadfestes av en mann.[96]

Ytringsfrihet

[rediger | rediger kilde]

Amnesty International rapporterte i 2003 om angrep på ytringsfriheten gjennom arrestasjoner av studenter, akademikere og journalister.[97] Internasjonale observatører og menneskerettighetsorganisasjoner har kritisert Iran for grove brudd på trosfriheten, som er garantert i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Ifølge Freedom House og Reportere uten grenser er ytrings-, forsamlings- og religionsfriheten i Iran blant de dårligste i verden.[98][99] Nobels fredspris 2003 ble gitt til den iranske advokaten Shirin Ebadi for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Ebadi var Irans første kvinnelige dommer, men måtte gå av etter den islamske revolusjonen i 1979 da Ayatollah Khomeini tok makten.[100]

Kvinners stilling

[rediger | rediger kilde]

Etter revolusjonen ble alle kvinner i Iran, uavhengig av religion og etnisitet, pålagt å være kledd i henhold til regler med utspring i sjaria. Det innebærer å dekke hud (unntatt ansikt og hender), hår og «kvinnelige former». Antrekket skal ifølge presteskapet ha nøytrale/mørke farger og sminke skal brukes minimalt. Det tradisjonelle antrekket er chador som dekker hele kroppen unntatt ansiktet. I praksis bruker mange kvinner fargerike antrekk blant annet i Teheran (opplysninger fra 2019). For menn anses kort bukser som upassende, mens T-skjorte eller kortermede skjorter akseptabelt. En del offentlige områder er kjønnsdelte.[101]

Kvinners deltakelse i offentlig liv er begrenset med straffer for upassende antrekk.[102][103] Irans straffelov (paragraf 638) krever skikkelig eller passelig "hijab" for kvinner på offentlig sted, brudd på bestemmelsen kan føre til fengsel i 10 til 60 dager eller bot. Det er ikke spesifisert konkret hva som er akseptabelt antrekk noe som gir spillerom for kvinnene selv og for det såkalte moralpolitiet (Gasht-e Ershad, en gren av det vanlige politiet) å tolke hva som er i tråd med klesreglene. Den frivillige Basij er en del av moralpolitiet. Hijab har siden sjahens forbud fra 1936 og påbudet under den islamske republikken vært et symbol på motstand mot kontroll. Kleskodene gjelder alle kvinner uansett religion og handler om å dekke til hud (unntatt ansikt), hår og kvinnelige former; det forventes at farger skal være nøytrale og lite sminke. Offentlige steder er ofte kjønnsdelt og kvinner forventes å være passive på steder der det finnes både kvinner og menn. Chador er et tradisjonelt antrekk som dekker hår og kropp bortsett fra ansikt. Roosari er et løst sjal som ofte kombineres med manteau som er en lang løstsittende ytterjakke.[104] Høsten 2022 var det store demonstrasjoner etter at Mahsa Amini døde etter å ha blitt arrestert for ikke korrekt antrekk. Kvinner ledet an i demonstrasjonene som var blant de mest omfattende og langvarige siden revolusjonen i 1979.[105] Narges Mohammadi har lenge vært fengslet og ble tildelt Nobels fredspris i 2023.[11]

Andelen kvinnelige studenter har økt siden revolusjonen,[106] passerte 50 % tidlig på 2000-tallet (i doktorgradsutdanninger var en tredjedel kvinner) og nådde 63 % i 2011.[107][108]

Fra Irans konstitusjonelle revolusjon i 1906 hadde Iran hatt organisert kvinnesak; forfatning av 1906 ga borgerretter og muligheter for å etablere egne borgerretter. Under Pahlavi ble kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv ansett som forutsetning for modernisering av landet; samtidig ble regimet mer autoritært med sensur og tiltagende statlig kontroll. Sjahens søster, prinsesse Ashraf, etablert Sazeman-e Zanan-e Iran en paraplyorganisasjon for kvinneforeninger i landet. I 1967 kom en familielov som begrenset menns rett til ensidig skilsmisse. Den islamske revolusjonen i 1979 skapte helt nye betingelser for kvinner i Iran og feminismen ble primært islamsk. Islamske feminister som Shirin Ebadi, Faezeh Hashemi og Azam Taleghani har engasjert seg i tema som skilsmisse, foreldrerett, utdanning og økonomisk betingelser. Senere kom det til feministiske organisasjoner med sekulært idegrunnlag.[109] Sjahen forbød hijab i 1936 som ledd i moderniseringen av landet; kvinner med hijab offentlig fikk dem fjernet med makt. For eliten og overklassen var det fremskritt, mens religiøse ledere var oppbragt og for en del kvinner var det å gå uten hijab like ille som å gå nakne.[104]

Rettsvesen

[rediger | rediger kilde]
Gholam-Hossein Mohseni-Eje'i (født 1956) nasjonalt overhode for rettsvesenet siden 2021.

Rettspleien er siden 1979 basert på islamsk rett. Høyesterett er landets øverste domstol og rettsvesenet består ellers av lavere domstoler.[110][111][112] Høyesterett skal sørge for korrekt lovanvendelse i lavere domstoler og for å skape rettsenhet i landet. Straffesaker blir ført for domstoler av første og andre klasse, der domstoler av første klasse tar de mest alvorlige sakene med mulig dødsstraff eller lange fengselsstraffer. Domstoler av andre klasse tar mindre alvorlige saker som løsgjengeri og brudd på instrukser fra politiet; disse dommene er endelige og kan ikke ankes. Dommer av første klasse kan i prinsippet ankes til høyesterett. Særdomstolen for presse håndterer anklager mot media og kan beordre dem stengt.[113] I 1987 ble det etablert egne domstoler (dadgah-e vizheh-ye ruhaniyat) for geistelige anklaget for straffbare handlinger.[110][111][112] Leder for rettsvesenet utpeker ledere for provinsdomstolene som i sin tur utpeker dommere i lavere domstoler.[19]

Domstolene er formelt uavhengige ifølge forfatningen og dommerne kan avsettes bare gjennom rettssak. Samtidig legger forfatningen til grunn at domstolene skal følge den ideologiske linjen fastlagt ved revolusjonen og av den øverste leder. Rettsvesenet har en egen toppleder som utpekes av øverste leder uten formell medvirkning fra presidenten eller parlamentet. Øverste leder for rettsvesenet nominerer personer til embetet som justisminister ifølge forfatningen. Irans domstoler driver ikke legalitetskontroll av lover og offentlige vedtak, denne myndigheten ligger hos vokterrådet som fungerer som forfatningsdomstol. Lederen for rettsvesenet fører tilsyn med presidenten og regjeringens virksomhet.[15][16]

Ifølge forfatningen er innbyggerne garantert individuelle rettigheter inkludert ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rett til eiendom og bolig, frihet i valg av arbeid og rett til velferdstjenester. Konstitusjonen sier samtidig at utøvelsen av friheter og rettigheter ikke skal være i konflikt med islam. Paragraf 12 i konstitusjonen slår fast at tolver-islam er landets offisielle religion, mens andre islamsk retninger, kristendom, jødedom og zoroastere anerkjennes med egne rettigheter.[114]

I det store verket om islamsk styresett (skrevet før revolusjonen) kritiserte Khomeini at Irans rettsvesen og lover var basert på europeiske. Han hevdet at det belgiske og franske opphavet til landets lovverk under sjahen var anti-islamsk. Etter forfatningsrevolusjonen i 1906 utviklet Iran et kodifisert lovsystem etter fransk mønster. Rettspleien var tilpasset Irans tradisjoner med sterkt religiøst innslag og det ble gjort et skille mellom sivile/sekulære lover (urf) og islamsk lov (sharia). Islamsk lov og domstoler gjaldt særlig familiesaker som ekteskap og skilsmisse. Med sjahens moderniseringsprogram fra 1925 der religionen og presteskapet fikk mindre innflytelse og rettsvesenet ble sentralisert.[115] Etter revolusjonen ble rettsvesen og lovverk lagt helt om.[15][111]

Utenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]

Iran er medlem av og medvirket til å etablere OPEC.[116] Nasjonal suverenitet og territoriell integritet har vært viktige mål for landets utenrikspolitikk.[117]

USA

[rediger | rediger kilde]

Før revolusjonen i 1979 hadde USA og Iran nære relasjoner og Iran ble regnet som USAs viktigste allierte i området. USA ønsket i denne alliansen blant annet å motvirket Sovjetunionens innflytelse i Irak og Syria.[118] Iran har ikke hatt diplomatiske relasjoner med USA siden 1979–1980 og gisselaksjonen i USAs ambassade i Teheran. I forbindelse med forhandlinger om Irans kjernefysiske program hadde Irans president Hassan Rouhani i 2013 personlig samtale med president Obama. Atomavtalen med Iran gjaldt fra 2016. I 2018 trakk president Donald Trump USA fra avtalen. Tidlig i 2020 ble general Qasem Soleimani drept i et amerikanske droneangrep i Irak og Iran trakk seg fra avtalen inngått i 2015.[119][120][121]

Under gulfkrigen i 1991 fikk USA bruke Irans luftrom. President Khatami, valg i 1997, var opptatt av internasjonal dialog og signerte mange internasjonale avtaler blant annet forbud mot kjemiske og biologiske våpen. Etter terrorangrepene 11. september 2001 sendte Iran kondolanse til USA og støttet invasjonen av Afghanistan i 2001, og den iranske ledelsen ble sjokkert da landet ble definert som del av ondskapens akse.[122]

Israel

[rediger | rediger kilde]

Iran anerkjente offisielt ikke staten Israel straks etter opprettelsen.[121] Iran anerkjente Israel i mars 1950 sammen med 50 andre land.[123] Iran anerkjente Israel i 1960 noe som førte til negative reaksjoner i de arabiske landene og til dels blant Irans egne innbyggere.[124] Fra 1953 til 1979 hadde landene nært samarbeid og gode relasjoner.[121] Da sjahen opprettet det hemmelige politiet SAVAK i 1957 fikk han bistand av Israel fordi CIA var tilbakeholden med å dele av sin kompetanse. Iran var Israels viktigste leverandør av olje. Etter seksdagerskrigen i 1967 ble Iran mer forsiktige i samarbeidet i med Israel.[117] Iran og Israel samarbeidet nært til 1979 særlig med etterretning, våpen, olje og utviklingshjelp.[125] Pahlavi hadde et pragmatisk og geopolitisk syn på Israel. Etter revolusjonen i 1979 fordømte Khomeini Israels eksistens og Iran tok på seg rollen som forsvarer av palestinerne med stadig økende radikalt syn om å utslette Israel. Den anti-israelske politikken har siden vært sentral i Irans utenrikspolitikk.[123] Khomeini var i likhet med mange arabiske land skeptisk til palestinernes frihetskamp fordi det kunne være en trussel mot regimene dersom palestinernes ideer smittet over på eget land.[117] I Israel ble det samtidig utover 1980-tallet en oppfatning av Iran som en eksistensiell trussel. Iran etablerte gode forbindelser med Hamas, Hizbollah og Houthi-militsen.[121] Relasjonen mellom landene har blitt stadig forverret etter 1979 og særlig etter den kalde krigen. Iran støttet etterhvert Hamas, Hizbollah i Libanon og Houthi-militsen i Jemen. Fra 1980-tallet blir israelske politikere stadig mer opptatt av Iran som en trussel eller en eksistensiell trussel; først var dette en oppfatning i Arbeiderpartiet i Israel senere videreført av Likud og Benjamin Netanyahu.[126]

Midtøsten ellers

[rediger | rediger kilde]

Iran har ikke diplomatiske relasjoner med Saudi-Arabia. Etter at Saudi-Arabia henrettet sjialederen Nimr Baqr al-Nimr og landets ambassade i Teheran ble angrepet brøt Saudi-Arabia de diplomatiske forbindelsene. De to landene rivaliserer om dominans i regionen.[127][128][129][130] Iran anerkjente Israel i 1960, noe som førte til negative reaksjoner i de arabiske landene og blant Irans egne innbyggere.[131]

Iran regnes som en regional stormakt i Vest-Asia og innehar en viktig rolle for verdens energibehov og i verdensøkonomien på grunn av sine store reserver av olje og naturgass. Landets størrelse og geostrategiske posisjon er også viktige faktorer.

Iranske myndigheter har fryktet et sterkt Aserbajdsjan og har derfor støttet Armenia i konflikten om Nagorno-Karabakh.[132]

Norge

[rediger | rediger kilde]

Norge og Iran opprettet diplomatiske forbindelser i 1908 og ambassader i 1963. Det oppsto en krise i etter attentatet mot William Nygaard i 1993 og landene hjemkalte sin ambassadører. Norge sluttet seg i 2012 til EUs sanksjonspolitikk overfor Iran. Handelen mellom Norge og Iran var i 2013 på rundt 40 millioner kroner. Norge sluttet seg i 2012 til EUs sanksjonspolitikk overfor Iran. I 2017 var Norges eksport til Iran på 150 millioner kroner og importen hadde en verdi på rundt 50 millioner kroner.[133][134][135]

Opposisjon i utlandet

[rediger | rediger kilde]

Irans nasjonale motstandsråd (NCRI) ble etablert i 1981 med mål om å styrte presteregimet og har base i Paris. NCRI er en paraplyorganisasjon som omfatter flere grupper.[11]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Verden i fakta. Oslo: Teknologisk forl. 2000. ISBN 8251205824.
  2. 1 2 3 Abdolmohammadi, Pejman; Cama, Giampiero (2. oktober 2015). «Iran as a Peculiar Hybrid Regime: Structure and Dynamics of the Islamic Republic». British Journal of Middle Eastern Studies. 4. 42: 558–578. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530194.2015.1037246. Besøkt 11. september 2025.
  3. 1 2 3 Heradstveit, Daniel (2000). «Iran – reformer eller kaos?». Internasjonal Politikk. 04 (på norsk). 58: 583–613. Besøkt 22. juni 2020.
  4. 1 2 3 4 5 6 «Iran's complex political and military power structure – DW – 06/20/2025». dw.com (på engelsk). Besøkt 4. januar 2026.
  5. ↑ «Iran's Rouhani appoints female vice-presidents after criticism» (på engelsk). 9. august 2017. Besøkt 28. desember 2025.
  6. ↑ Verden i fakta. Oslo: Teknologisk forl. 2000. ISBN 8251205824.
  7. ↑ Abdolmohammadi, Pejman; Cama, Giampiero (2. oktober 2015). «Iran as a Peculiar Hybrid Regime: Structure and Dynamics of the Islamic Republic». British Journal of Middle Eastern Studies. 4. 42: 558–578. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530194.2015.1037246. Besøkt 11. september 2025.
  8. ↑ «Iran: Country Profile». Freedom House (på engelsk). Besøkt 13. september 2025.
  9. ↑ «Demokrati-indeksen». fn.no. Besøkt 13. september 2025.
  10. ↑ «Democracy Index 2024». Economist Intelligence Unit (på engelsk). Besøkt 13. september 2025.
  11. 1 2 3 Khorami, Aida (24. juni 2025). «Han vil ta over Iran». NRK. Besøkt 1. januar 2026.
  12. ↑ Mørk 2023, s. 13.
  13. 1 2 Mørk 2023, s. 14.
  14. 1 2 3 4 5 Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  15. 1 2 3 4 Shambayati, Hootan (2004-05). «A TALE OF TWO MAYORS: COURTS AND POLITICS IN IRAN AND TURKEY». International Journal of Middle East Studies. 2 (på engelsk). 36: 253–275. ISSN 1471-6380. doi:10.1017/S0020743804362057. Besøkt 4. januar 2026. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  16. 1 2 «BBC NEWS | Special Reports | Iran: Who holds the power?». news.bbc.co.uk. Besøkt 4. januar 2026.
  17. ↑ Nazloo, Amir Mohammad Khorshidi; Niakooee, Seyed Amir (28. januar 2025). «Trajectory of Democracy in Iran from 2009 to 2022: An Analysis Based on Charles Tilly’s Framework of Democratization and De-Democratization». Democracy and Security. 0. 0: 1–40. ISSN 1741-9166. doi:10.1080/17419166.2025.2449654. Besøkt 5. januar 2026.
  18. ↑ Rahmani, T., & Koohshahi, N. M. (2016). Introduction to Iran's Judicial System. JL Pol'y & Globalization, 45, 47.
  19. 1 2 Banakar, R., & Ziaee, K. (2018). The Life of the Law in the Islamic Republic of Iran. Iranian Studies, 51(5), 717–746. doi:10.1080/00210862.2018.1467266
  20. ↑ Papan-Matin, Firoozeh (2014). «The Constitution of the Islamic Republic of Iran (1989 Edition)». Iranian Studies. 1. 47: 159–200. ISSN 0021-0862. Besøkt 5. januar 2026.
  21. 1 2 «BBC NEWS | Special Reports | Iran: Who holds the power?». news.bbc.co.uk. Besøkt 28. desember 2025.
  22. ↑ Mørk 2023, s. 132.
  23. ↑ Sabet, T. (24. februar 2016). Why Iran’s Assembly of Experts election is the real race to be watching. Washington Post.
  24. ↑ Saffari, Said (1. januar 1993). «The legitimation of the Clergy's right to rule in the Iranian constitution of 1979». British Journal of Middle Eastern Studies. 1. 20: 64–82. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530199308705571. Besøkt 1. januar 2026.
  25. ↑ «BBC NEWS | Special Reports | Iran: Who holds the power?». news.bbc.co.uk. Besøkt 1. januar 2026.
  26. 1 2 3 4 «Demystifying Iran’s parliamentary election process». Brookings (på engelsk). 9. februar 2016. Besøkt 5. oktober 2025.
  27. 1 2 Khodadadi, B. (2025). Public Interest (Maslahat) in Shiʿi Theocracy: Implications for Legal and Political Decision-Making. Iranian Studies, 58(3), 490–525. doi:10.1017/irn.2025.22
  28. ↑ Nader, A., & Bohandy, S. R. (2011). The next supreme leader: succession in the Islamic Republic of Iran. Rand Corporation.
  29. ↑ Dokka, Åsmund Gram (2. mars 2026). «velayat-e faqih». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 2. mars 2026.
  30. ↑ Bolt, M. (2021). Fra klassekamp til spirituel opstand: Foucault om den iranske revolution . Agora, 38(3–4), 156–188. https://doi.org/10.18261/ISSN1500-1571-2020-03-04-07 "Iran skulle være en islamisk republik baseret på en radikal fortolkning af Velayat-e Faqih, der betød, at retslærde ikke blot, som det var kutyme, skulle hjælpe ikke-myndige personer som forældreløse børn og mentalt handikappede, men skulle styre alle borgere og nationen. "
  31. ↑ «Scandinavian University Press». Scandinavian University Press (på norsk). doi:10.18261/ISSN1504-3061-1990-09-05. Besøkt 2. mars 2026.
  32. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  33. ↑ «Who is Iran's first vice president, Mohammad Mokhber, appointed acting president after crash?» (på engelsk). 20. mai 2024. Besøkt 28. desember 2025.
  34. ↑ Milani, Mohsen M. (1. januar 1993). «The evolution of the Iranian presidency: from Bani Sadr to Rafsanjani». British Journal of Middle Eastern Studies. 1. 20: 83–97. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530199308705572. Besøkt 28. desember 2025.
  35. ↑ «The Assembly of Experts: Key Role in the Constitutional Framework of the Islamic Republic». Tehran Times (på engelsk). 5. mars 2024. Besøkt 28. desember 2025.
  36. ↑ «Assembly of Experts (Iran) | Role, Powers, Function, & Election | Britannica». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 28. desember 2025.
  37. ↑ «Profile: Iran's Revolutionary Guards». BBC. 18. oktober 2009.
  38. ↑ «Islamic Revolutionary Guard Corps (IRGC) | History, Growth, & Sanctions | Britannica». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 13. januar 2026.
  39. ↑ Yerushalmy, Jonathan (26. august 2025). «What is Iran’s Islamic Revolutionary Guard Corps?». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 13. januar 2026.
  40. ↑ «What is Iran's Revolutionary Guard?». dw.com (på engelsk). Besøkt 13. januar 2026.
  41. ↑ Abrahamian, Ervand (2008): History of Modern Iran, Columbia University Press, s. 175–176
  42. 1 2 Bakhtiari, Bahman (1993). «Parliamentary Elections in Iran». Iranian Studies. 3/4. 26: 375–388. ISSN 0021-0862. Besøkt 5. oktober 2025.
  43. ↑ Dehghan, Saeed Kamali (19. september 2013). «Hassan Rouhani to take Iran's only Jewish member of parliament to UN». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 5. oktober 2025.
  44. ↑ Samii, A. W. (2000). The nation and its minorities: Ethnicity, unity, and state policy in Iran. Comparative Studies of South Asia, Africa and the Middle East, 20(1), 128–137.
  45. ↑ Chughtai, Arwa Ibrahim,Alia. «All you need to know about elections in Iran». Al Jazeera (på engelsk). Besøkt 5. oktober 2025.
  46. 1 2 Mørk 2023, s. 12.
  47. 1 2 3 Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  48. 1 2 Shevlin, N. (1998). Velayat-e Faqih in the constitution of Iran: The implementation of theocracy. U. Pa. J. Const. L., 1, 358.
  49. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  50. 1 2 Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  51. 1 2 Entessar, Nader (1984). «The Kurds in Post-Revolutionary Iran and Iraq». Third World Quarterly. 4. 6: 911–933. ISSN 0143-6597. Besøkt 1. februar 2025.
  52. 1 2 Heradstveit, Daniel (2000). «Iran – reformer eller kaos?». Internasjonal Politikk. 04 (på norsk). 58: 583–613. Besøkt 22. juni 2020.
  53. ↑ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499.
  54. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  55. ↑ Hess, Gary R. (1974). «The Iranian Crisis of 1945–46 and the Cold War». Political Science Quarterly. 1. 89: 117–146. ISSN 0032-3195. doi:10.2307/2148118. Besøkt 14. juni 2020.
  56. ↑ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. s. 124. ISBN 8240105238.
  57. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  58. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  59. ↑ Allen-Ebrahimian, Bethany (20. juni 2017). «64 Years Later, CIA Finally Releases Details of Iranian Coup». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 23. juni 2020. «Known as Operation Ajax, the CIA plot was ultimately about oil. Western firms had for decades controlled the region’s oil wealth, whether Arabian-American Oil Company in Saudi Arabia, or the Anglo-Iranian Oil Company in Iran.»
  60. ↑ Dehghan, Saeed Kamali; Norton-Taylor, Richard (19. august 2013). «CIA admits role in 1953 Iranian coup». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. juni 2020. «The CIA has publicly admitted for the first time that it was behind the notorious 1953 coup against Iran's democratically elected prime minister Mohammad Mosaddeq, in documents that also show how the British government tried to block the release of information about its own involvement in his overthrow.»
  61. ↑ «Timeline of Iranian Coup». archive.nytimes.com. Besøkt 23. juni 2020.
  62. ↑ Friedemann, Jens. (1975). De rike araberne: verdens nye maktsentrum. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203067263.
  63. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  64. 1 2 Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  65. ↑ Charlotte Curtis, Special to The New York Times (13. oktober 1971). «First Party of Iran's 2,500‐Year Celebration». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 26. juni 2020.
  66. ↑ «Schah von Persien 1971: Die größte Party auf Erden – DER SPIEGEL – Geschichte». www.spiegel.de (på tysk). 14. februar 2017. Besøkt 26. juni 2020. «So viel Prunksucht war nie: 1971 veranstaltete Mohammad Reza Pahlavi ein gigantisches Fest in Persepolis. Dieser Größenwahn trug am Ende zum Schah-Sturz bei und ebnete der Islamischen Revolution den Weg.»
  67. ↑ Heradstveit, Daniel (2000). «Iran – reformer eller kaos?». Internasjonal Politikk. 04 (på norsk). 58: 583–613. Besøkt 22. juni 2020.
  68. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  69. ↑ Aras, B. (2001). Transformation of the Iranian political system: Towards a new model?. Middle East, 5(3), 13.
  70. ↑ Abdolmohammadi, Pejman; Cama, Giampiero (2. oktober 2015). «Iran as a Peculiar Hybrid Regime: Structure and Dynamics of the Islamic Republic». British Journal of Middle Eastern Studies. 4. 42: 558–578. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530194.2015.1037246. Besøkt 11. september 2025.
  71. 1 2 Bakhtiari, Bahman (1. januar 2022). «Parliamentary Elections in Iran». Iranian Studies. 3-4 (på engelsk). 26: 375–388. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210869308701808. Besøkt 31. desember 2025.
  72. 1 2 Carlson, Bo Kage (1992). Maktens profiler. Oslo: Gyldendal.
  73. 1 2 3 Mørk, Hulda K. (2023). En kort introduksjon til Irans moderne historie. Cappelen Damm akademisk. ISBN 9788202791391.
  74. ↑ Reuters (9. oktober 2021). «Former Iranian President Bani-Sadr dies in Paris». Reuters (på engelsk). Besøkt 9. oktober 2021.
  75. ↑ «Abolhassan Bani Sadr, premier président de la République islamique d’Iran, est mort à Paris». Le Monde.fr (på fransk). 9. oktober 2021. Besøkt 9. oktober 2021.
  76. ↑ Mørk 2023, s. 136.
  77. ↑ Reuters (9. oktober 2021). «Former Iranian President Bani-Sadr dies in Paris». Reuters (på engelsk). Besøkt 9. oktober 2021.
  78. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1995. ISBN 8257304921.
  79. ↑ «Abolhassan Bani Sadr, premier président de la République islamique d’Iran, est mort à Paris». Le Monde.fr (på fransk). 9. oktober 2021. Besøkt 9. oktober 2021.
  80. ↑ Böhmer, Daniel-Dylan (9. januar 2018). «Proteste im Iran: „Khomeini würde darauf dringen, mehr Demonstranten zu töten“». DIE WELT. Besøkt 12. august 2018.
  81. ↑ «Ali Khamenei | Biography, Title, History, Successor, Son, & Facts | Britannica». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 1. januar 2026.
  82. ↑ Mehran, Golnar (1. august 2003). «Khatami, political reform and education in Iran». Comparative Education. 39 (3): 311–329. ISSN 0305-0068. doi:10.1080/0305006032000134391. Besøkt 31. desember 2025.
  83. ↑ «Mahmoud Ahmadinejad». Store norske leksikon. 25. februar 2020. Besøkt 29. juni 2020.
  84. ↑ «Profile: Mahmoud Ahmadinejad». BBC News (på engelsk). 4. august 2010. Besøkt 29. juni 2020. «His strong rhetoric against the United States and Israel and unbending stance on Iran's nuclear programme has proved popular at home but has enraged the West.»
  85. ↑ Worth, Robert F.; Fathi, Nazila (13. juni 2009). «Protests Flare in Tehran as Opposition Disputes Vote». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 29. juni 2020.
  86. ↑ «Ahmadinejad's victory greeted by Tehran protests». Reuters (på engelsk). 13. juni 2009. Besøkt 29. juni 2020. «The protests were a rare direct challenge to Iranian authorities. The result and its violent aftermath raised fresh questions about the direction of Iranian policies at a time when U.S. President Barack Obama wants to improve relations with Iran.»
  87. ↑ Dehghan, Saeed Kamali (15. juni 2013). «Iran: Hassan Rouhani wins presidential election». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. januar 2026.
  88. ↑ Graham-Harrison, Emma; Dehghan, Saeed Kamali (20. mai 2017). «Iran: Hassan Rouhani wins landslide in huge victory for reformists». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. januar 2026.
  89. ↑ NRK (6. juli 2024). «Den noe mer reformvennlige Masoud Pezeshkian blir Irans nye president.». NRK. Besøkt 7. juli 2024.
  90. ↑ Rios, Nadeen Ebrahim, Michael (6. juli 2024). «Reformist lawmaker Masoud Pezeshkian wins Iran’s presidential vote». CNN (på engelsk). Besøkt 7. juli 2024.
  91. ↑ «Iran helicopter crash: Five days of mourning declared for President Raisi». www.bbc.com (på engelsk). Besøkt 7. juli 2024.
  92. ↑ «Iran sees most women ever run in election—Can they break ...». Newsweek (på engelsk). 29. februar 2024. Besøkt 20. september 2025.
  93. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  94. ↑ Afshar, Haleh (1. juni 2000). «Women and Politics in Iran». The European Journal of Development Research. 1 (på engelsk). 12: 188–205. ISSN 1743-9728. doi:10.1080/09578810008426758. Besøkt 29. september 2025.
  95. ↑ «Iran's Rouhani appoints female vice-presidents after criticism» (på engelsk). 9. august 2017. Besøkt 28. desember 2025.
  96. ↑ Kian, Azadeh (1. mai 1997). «Women and politics in post‐islamist Iran: the gender conscious drive to change». British Journal of Middle Eastern Studies. 1. 24: 75–96. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530199708705639. Besøkt 29. september 2025.
  97. ↑ «Amnesty International Report 2003 - Iran». Refworld (på engelsk). Besøkt 31. desember 2025.
  98. ↑ «Iran: Freedom in the World 2023». Freedom House.
  99. ↑ «Iran». Reporters Without Borders.
  100. ↑ Hendry, M. (2005). Shirin Ebadi. In: Hendry, M. (eds) Dictionary of Women’s Biography. Palgrave Macmillan, London, s. 189. https://doi.org/10.1057/9780230505773_5
  101. ↑ Simonsen, Kjersti (2019). «Å gjøre det tradisjonelle utradisjonelt». Norsk antropologisk tidsskrift. 02 (på norsk). 30: 151–164. ISSN 1504-2898. doi:10.18261/issn.1504-2898-2019-02-05. Besøkt 28. juni 2020.
  102. ↑ Verden i fakta. Oslo: Teknologisk forl. 2000. ISBN 8251205824.
  103. ↑ «Iran: New compulsory veiling law intensifies oppression of women and girls». Amnesty International (på engelsk). 10. desember 2024. Besøkt 11. september 2025.
  104. 1 2 Simonsen, Kjersti (12. juni 2019). «Å gjøre det tradisjonelle utradisjonelt». Norsk antropologisk tidsskrift. 2. 30: 151–164. ISSN 0802-7285. doi:10.18261/issn.1504-2898-2019-02-05. Besøkt 28. september 2025.
  105. ↑ Mørk 2023, s. 11.
  106. ↑ Mehran, Golnar (august 2003). «The Paradox of Tradition and Modernity in Female Education in the Islamic Republic of Iran». Comparative Education Review. 3. 47: 269–286. ISSN 0010-4086. doi:10.1086/378248. Besøkt 11. september 2025.
  107. ↑ Safavi, F. (2014). Did the recent commitment to higher education by Iranian young women affect the male-female ratios at universities in Iran?. International Journal of Business & Public Administration, 11(1).
  108. ↑ Rahbari, Ladan (november 2016). «Women in Higher Education and Academia in Iran». Sociology and Anthropology. 11 (på engelsk). 4: 1003–1010. ISSN 2331-6179. doi:10.13189/sa.2016.041107. Besøkt 11. september 2025.
  109. ↑ Bøe, Marianne; Tønnessen, Liv (28. november 2011). «Nye utfordringer til islamsk feminisme: Kvinneaktivismens mange ansikter i Sudan og Iran». Tidsskrift for kjønnsforskning. 4. 35: 327–340. ISSN 0809-6341. doi:10.18261/ISSN1891-1781-2011-04-05. Besøkt 28. september 2025.
  110. 1 2 Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  111. 1 2 3 «Iran - Justice, Law, Sharia | Britannica». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 4. januar 2026.
  112. 1 2 Künkler, M., Arjomand, S. A., & Brown, N. J. (2013). The Special Court of the Clergy (dadgah-e vizheh-ye ruhaniyat) and the Repression of Dissident Clergy in Iran. Constitutionalism, the Rule of Law and the Politics of Administration in Egypt and Iran, 57-100.
  113. ↑ Entessar, Nader (2002). «Limits of Change: Legal Constraints to Political Reform in Iran». Journal of Third World Studies. 1. 19: 25–36. ISSN 8755-3449. Besøkt 5. januar 2026.
  114. ↑ Tamadonfar, Mehran (2001). «Islam, Law, and Political Control in Contemporary Iran». Journal for the Scientific Study of Religion. 2 (på engelsk). 40: 205–220. ISSN 1468-5906. doi:10.1111/0021-8294.00051. Besøkt 4. januar 2026.
  115. ↑ Entessar, N. (1988). Criminal law and the legal system in revolutionary Iran. Boston College Third World Law Journal, 8, 91.
  116. ↑ «Member Countries». Organization of the Petroleum Exporting Countries (på engelsk). Besøkt 7. mars 2026.
  117. 1 2 3 Ali Esbati (2025): Balansert, kondensert, imponerende! Om Eirik Kvindeslands "Iran og Israel. Gamle venner, nye fiender." Prosa, nr 4, 2025
  118. ↑ Kjørstad, Elise (5. mars 2026). «Slik ble USA og Iran erkefiender». www.forskning.no. Besøkt 10. mars 2026.
  119. ↑ «US-Iran relations: A brief history». BBC News (på engelsk). 6. januar 2020. Besøkt 24. juni 2020.
  120. ↑ «Obama and Rouhani speak by phone». BBC News (på engelsk). 28. september 2013. Besøkt 24. juni 2020.
  121. 1 2 3 4 Neumann, Iver B. (25. september 2025). «Iran og Israel. Gamle venner, nye fiender». Tidsskrift for samfunnsforskning. 3. 66: 1–2. ISSN 0040-716X. doi:10.18261/tfs.66.3.5. Besøkt 28. september 2025.
  122. ↑ Tuastad, Dag H enrik (10. oktober 2025). «Må historien skrives på nytt etter 7/10? Fire nye bøker om den israelsk-palestinske og israelsk-iranske konflikten». Historisk tidsskrift. 3. 104: 324–328. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.104.3.12. Besøkt 1. mars 2026.
  123. 1 2 Roomi, Farshad (2023). «The Iran-Israel Conflict: An Ultra-Ideological Explanation». Middle East Policy. 2 (på engelsk). 30: 94–109. ISSN 1475-4967. doi:10.1111/mepo.12687. Besøkt 1. januar 2026.
  124. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  125. ↑ Tuastad, Dag H enrik (10. oktober 2025). «Må historien skrives på nytt etter 7/10? Fire nye bøker om den israelsk-palestinske og israelsk-iranske konflikten». Historisk tidsskrift. 3. 104: 324–328. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.104.3.12. Besøkt 1. mars 2026.
  126. ↑ Neumann, I. B. (2025). Iran og Israel. Gamle venner, nye fiender. Tidsskrift for samfunnsforskning, 66(3), 1–2. https://doi.org/10.18261/tfs.66.3.5
  127. ↑ Marcus, Jonathan (16. september 2019). «Why Saudi Arabia and Iran are bitter rivals». BBC News (på engelsk). Besøkt 24. juni 2020.
  128. ↑ «Saudi Arabia executes top Shia cleric». BBC News (på engelsk). 2. januar 2016. Besøkt 24. juni 2020.
  129. ↑ Khan, Imran. «Analysis: How Saudi Arabia and Iran became rivals». www.aljazeera.com. Besøkt 24. juni 2020.
  130. ↑ «Saudi Arabia breaks off ties with Iran». BBC News (på engelsk). 4. januar 2016. Besøkt 24. juni 2020. «Saudi Arabia says it has broken off diplomatic ties with Iran, amid a row over the Saudi execution of a prominent Shia Muslim cleric. Saudi Foreign Minister Adel al-Jubeir was speaking after demonstrators had stormed the Saudi embassy in Tehran.»
  131. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  132. ↑ Shaffer, Brenda (2000). «The Formation of Azerbaijani Collective Identity in Iran». Nationalities Papers. 3 (på engelsk). 28: 449–477. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/713687484. Besøkt 29. juni 2020. «Iran is a multi-ethnic society in which approximately 50% of its citizens are of non-Persian origin, yet researchers commonly use the terms Persians and Iranians interchangeably, neglecting the supra-ethnic meaning of the term Iranian for many of the non-Persians in Iran. The largest minority ethnic group in Iran is the Azerbaijanis (comprising approximately a third of the population) and other major groups include the Kurds, Arabs, Baluchis and Turkmen. Iran's ethnic groups are particularly susceptible to external manipulation and considerably subject to influence from events taking place outside its borders, since most of the non-Persians are concentrated in the frontier areas and have ties to co-ethnics in adjoining states, such as Azerbaijan, Turkmenistan, Pakistan and Iraq.»
  133. ↑ Izadi, Mohammad M. (17. november 2017). «Forholdet mellom Iran og Norge». Store norske leksikon. Besøkt 24. juni 2020.
  134. ↑ Eidem, Åshild (10. juli 2012). «Norge skjerper sanksjoner mot Iran». Aftenposten. Besøkt 24. juni 2020.
  135. ↑ «Iran». www.giek.no (på norsk). GIEK. Besøkt 24. juni 2020.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irans_politikk&oldid=25831626»