Hopp til innhold

Irans geografi

Dette er en god artikkel.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Irans geografi
LandIrans flagg Iran
Areal1 648 000 km²
Høyder
 – Høyeste
 – Laveste
Damavand 5 610 m
Det kaspiske hav -28 m
Irans geografi på Commons

Irans geografi er en beskrivelse av landet Irans naturforhold, landskap og fordeling av menneskelig virksomhet i landet.

Landet grenser til Pakistan og Afghanistan i øst, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Armenia i nord og Tyrkia og Irak i vest. Iran har kystlinje langs Persiagulfen og Omanbukta i sør og Det kaspiske hav i nord.[1][2][3] Iran regnes vanligvis som del av Midtøsten,[4] mens de nordlige delene av landet i noen sammenhenger regnes som del av Sentral-Asia.[5]

Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av en høyslette med ørkener og stepper, omgitt av høye fjell. Iran har tolv klimasoner. Mesteparten av Iran har et relativt tørt kontinentalt klima med til dels svært varme somrer og kjølige vintrer. I høyfjellene kan det falle mye snø. Deler av landet har subtropisk klima. Langs Det kaspiske hav er det mye nedbør. Lavland finnes stort sett bare som smale striper langs kystene. Lavlandet i sørvest har milde vintrer og varm, fuktige somrer.[4][6][7][8] Store deler av landet er ufruktbart.[9]

Betydelige deler av landet består av ørken og saltflater (kavir) og er tilnærmet ubebodd. Befolkningen er svært ujevnt fordelt. Mest folk bor i de fruktbare områdene i nord og nordvest, samt i noen fruktbare bekkener på platået. Landet er dominert av to fjellkjeder: Zagrosfjellene i nordvest og langs den persiske gulf og Elburzfjellene i nord langs det Kaspiske hav.[10][11] Teheran er den suverent største byen.[12] Mashhad er nest største by. Andre store byer er Isfahan, Karaj, Shiraz, Tabriz og Qom.[13]

Tørrt klima og økende forbruk av ferskvann har ført til knapphet på vann, noe som på 2000-tallet er en av landets største utfordringer.[14]

Olje og naturgass er en av landets viktigste naturressurser og noen av verdens største kjente reserver finnes i Iran. Rundt år 2000 utgjorde oljeeksport 26 % av landets BNP. Landets eksport består av 80–90 % olje. Per 2013 ble det anslått at 40 % av forekomstene var utviklet.[15][16][17]

Beliggenhet og grenser

[rediger | rediger kilde]

Iran har et areal på 1 648 000 km2 og ligger mellom 25 og 40° nordlig bredde og mellom 44 og 64° østlig lengde.[8] Iran grenser til Irak (Kurdistans regionale regjering), Armenia, Aserbajdsjan (Nakhitsjevan autonome republikk), Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan og Tyrkia. Den lengste grensen er mot Irak og strekker seg over mer enn 1 300 km. I sør er kysten mot den persiske gulf og Omanbukta på over 2 000 kilometer, mens kysten mot Det kaspiske hav er over 600 km. I nord, vest og sør følger grensene i stor grad terrengformasjoner. Grensene i øst er trukket som rette streker med lite hensyn til terrenget. Iran regnes som del av Midtøsten/Det nære østen og Vest-Asia.[18][19] Iran har til sammen 5 440 km grenser på land og 2 440 km grenser i sjøen.[20][21]

I øst er det iranske platået adskilt fra Afghanistan og Pakistan av høydedragene Khorassan og Balutsjistan.[22] Iran har hatt grensetvister med Afghanistan om jord- og vannressurser i Sistan-bekkenet og med Irak om Shatt-al-arab. Iran omfatter Kharg, Qeshem og andre øyer i gulfen og gjør derfor krav på halvparten kontinentalsokkelen.[3]

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irans provinser

Iran består av 31 provinser (ostānhā, entall: ostān):

Irans provinser
  1. Teheran
  2. Qom
  3. Markazi
  4. Qazvin
  5. Gilan
  6. Ardabil
  7. Zanjan
  8. Øst-Aserbajdsjan
  9. Vest-Aserbajdsjan
  10. Kurdistan
  11. Hamadan
  12. Kermanshah
  13. Ilam
  14. Luristan
  15. Khuzestan
  1. Chahar Mahaal og Bakhtiari
  2. Kohkiluyeh og Buyer Ahmad
  3. Bushehr
  4. Fars
  5. Hormozgan
  6. Sistan og Balutsjistan
  7. Kerman
  8. Yazd
  9. Esfahan
  10. Semnan
  11. Mazandaran
  12. Golestan
  13. Nord-Khorasan
  14. Razavi-Khorasan
  15. Sør-Khorasan
  16. Alborz

Grensetvister

[rediger | rediger kilde]

Iran-Irak-krigen handlet blant annet om omstridt grense ved Shatt al-Arab. For begge land er denne elven en strategisk viktig adkomst til sine havnebyer Basra og Muhammara. Grensetvisten var gammel med opphav i grensen mellom det osmanske og det persiske imperiet. De to partene ble enige om avgjøre grensesaken fredelig i henhold til Alger-avtalen fra 1975.[23][24][25]

Helmand-elven flyter fra det sørvestlige Afghanistan inn det østlige Iran. Elven forsyner Hamoun-våtmarkene og er viktige kilde til drikkevann og den eneste kilden til jordbruksvanning i området. Elven forsyner omkring 7 millioner mennesker med vann. Forvaltningen av elven er regulert i en traktat fra 1973. Da Taliban i 2021 på nytt kom til makten i Afghanistan ble de anlagt dammer og vannet ble forsøkt ledet bort slik at den ikke nådde Iran.[26][27][28]

I 1971 tok Iran kontroll over Abu Musa og Tunb-øyene i Gulfen strategisk nær Hormuz-stredet. De forente arabiske emirater gjør også krav på øyene. Øyene var okkupert av Storbritannia fra 1908 til 1971. Øyene er ubebodd bortsett fra iranske militære styrker.[29][30]

Al-Fakkah er et oljefelt delt mellom Iran og Irak i et omstridt grenseområde i provinsene Khuzestan og Maysan. Iranske styrker tok seg i desember 2009 inn på en irakisk installasjon (oljebrønn nummer 4) og heiste iransk flagg; etter forhandlinger trakk de iranske styrken seg ut etter 4 dager.[31]

Topografi og overflate

[rediger | rediger kilde]
Topografi med viktigste byer, veier og jernbaner.

Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av en høyslette med ørkener og stepper, omgitt av høye fjell. Den sentrale høysletta, Zagrosfjellene i sør og fjellene i nord utgjør Irans tre hoveddeler. Lavlandet er stort sett bare smale striper langs kystene.[32] Irans laveste punkt er 28 meter under havnivå ved det kaspiske hav og høyeste punkt er 5 610 moh.[33] Teheran ligger på sørskråningen av Elburzfjellene med en gjennomsnittshøyde over havet på rundt 1 500 meter.[32] Landarealet ligger gjennomsnittlig 1 200 moh med en sjettedel over 2 000 moh. Omkring 90 % av arealet ligger på det iranske platået. Omkring 25-50 % av arealet er ørken og 25 % er egnet til jordbruk, resten er fjell.[34][35] Varamin, Qazvin og Khorasan er fruktbare bekken.[3]

Arealbruk
Foto: CIA, 1993

Fjellrekker

[rediger | rediger kilde]

Irans landskap er preget av røffe fjellrekker som deler forskjellige bekkener eller platåer fra hverandre. De folkerike vestlige delene er mest fjellrike med Zagrosfjellene og Alborzfjellene. Sistnevnte ligger på rundt 3 000 moh og har Irans og Vest-Asias høyeste punkt Damavand på 5 607 moh. Alborzfjellene danner et belte på omkring 100 km bredde gjennom hele det nordlige Iran og har flere aktive vulkaner. I nordøst mot grensen til Turkmenistan fortsetter disse som fjellene Kopet Dag. Elven Sefid Rud passerer gjennom en åpning i Alborzfjellene og danner et elvedelta i Kaspihavet nær byen Rasht.[11][36][37][38][39]

Zagrosfjellene er strekker seg rundt 1300 km i omkring 160 km bredde med Zard Kuh på 4547 moh som høyeste punkt. Zagrosfjellene er geologisk komplisert og sterkt erodert av elver med utløp i Gulfen. Zagrosfjellene ligger på rundt 3 500 moh med høyeste topp på nær 5 000 moh.[11][36][37][38][39]

De sentraliranske fjellene (også kjent som Sahand-Bazman vulkanbeltet) går omtrent parallelt med Zagrosfjellene i en lengde på 1900 km mellom Sahand i Øst-Aserbajdsjan og Bazman i Balutsjistan. Sahand-fjellet er 3700 moh, Lalehzar-fjellet i Kerman har en topp på 4351 moh og Karkas-fjellene når opp til 3800 moh.[40][41][42][43]

Den østlige del av landet består hovedsakelig av ubebodd ørkenbassenger med en og annen saltsjø. Det iranske høylandet omfatter geologisk også Afghanistan.[11][36][37][38][39]

Platå og sletter

[rediger | rediger kilde]

Det sentral indre området av landet består av et platå på 900–1 500 moh, og dette platået er nesten helt innesluttet av fjell bortsett fra i øst der lavlandsområdet fortsetter inn i Pakistan og Afghanistan. Platået utgjør omtrent halvparten av Irans areal. En stor del av platået er ufruktbar ørken særlig den store saltørkenen og den store sandørkenen. Det finnes noen fruktbare daler og bekkener på platået; Varamin, Qazvin og Khorasan er relativt fruktbare bekkenomåder. Saltholdig og derfor udyrkbar jord er vanlig i det sentrale og østlige Iran. Langs Det kaspiske hav nord for fjellene er det en smal, fruktbare stripe land (til dels marskland og til dels under havnivå) som tilhører Iran. Det kaspiske hav er uten avløp og er saltholdig. Øst for det kaspiske hav inngår deler av den turkmenske steppe, de relativt fruktbare Gorgan-slettene, i Iran.[11][44][45][46][10]

Sandørkenen Dasht-e Lut i sørøst er over 50 000 km² stor, og nord for denne saltørkenen Dasht-e Kavir som er rundt 77 000 km². Vannet som renner fra fjellene i vårsesongen tørker raskt opp.[47][48][49] Dasht-e Lut er innført på UNESCOs verdensarvliste på grunn av særegen geologi og klima.[50] Den sterkt saltholdige og grunne Urmiasjøen ligger helt i nordvest; den er største av flere innsjøer i området. Urmiabekkenet egner seg godt til dyrking av hvete, bygg og bomull.[51][3] Sistan- og Hamun-e Jaz Murian-depresjonene danner en vesentlig del av landskapet i sørøst, Khuzestan er sletteland i sørvest, Moghan er en steppe i nordvest, og Turkman-Sahra danner en steppe i nordøst. Depresjoner eller bekken uten utløp til havet er utbredt i Sentral- og Vest-Asia; omtrent halvparten av Irans areal består av slike lukkede bekken. Kavir-bekkenet og omliggende mindre bekken blir av og til oversvømt ved flom. I bunnen av bekkener finnes flere grunne sesongpregede innsjøer eller våtmarker ofte med høyt saltinnhold.[52][53] Sistanbekkenet er et endorheisk bekken som omfatter store deler av sørvestlige Afghanistan og sørøstlige Iran, og er et av de tørreste områdene i verden.[54]

De eneste store slettene finnes langs den fruktbare kysten mot Det kaspiske hav og ved den nordlige enden av Persiagulfen, hvor Irans grense følger utløpet til Arvand-elven (Shatt al-Arab). Mindre, usammenhengende sletter finnes langs den gjenværende kysten av Persiagulfen, Hormuz-stredet og Omansjøen. Khuzestan-sletten inngår i Mesopotamia-sletten. Det er lite fruktbart lavland, størst areal er Kārūn-elvens basseng i Khuzestan.[55]

I det sentrale høylandsområdet av Iran, ikke langt fra de gamle handelsrutene som bandt sammen øst og vest, ligger det pittoreske tettstedet Zana Zandiye. Her er vintrene kalde og somrene varme, men de omkringliggende dalene gir gode forhold for dyrking av bygg og linser.[56]

Vassdrag og innsjøer

[rediger | rediger kilde]

Karun er den største elven og har utspring i Zagrosfjellene og utløp ved Khorramshahr i gulfen. Karun er en av de viktigste kildene til jordbruk i Iran og elvens flomsletter er tett befolket. Storbyen Ahvaz ligger ved Karun.[57] Elven Helmand løper ut Hāmun-e Helmand som er en sumppreget innsjø nær grensa til Afghanistan og danner våtmarksområder i Sistan i grenseområdene.

Urmiasjøen er en grunn saltsjø delt mellom provinsene Øst-Aserbajdsjan og Vest-Aserbajdsjan.[11][58] Innsjøen fyller en tektonisk depresjon 1200 meter over havet, uten utløp til havet.[59] Den var tidligere den største innsjøen i Midtøsten[60] og er den nest største[59] eller tredje største saltsjøen i verden.

Geologi

[rediger | rediger kilde]

Den arabiske og den eurasiske kontintentalplate møtes i Iran som danner en separat del av den eurasiske platen, og landet rammes forholdsvis hyppig av jordskjelv særlig knyttet til Zagrosfjellene.[61][62][63] Dette forårsaket omfattende skader og tap av menneskeliv i 1997 i Ardabil og Piranshahr, i 2003 i Bam,[61] i 2012 i Øst-Aserbajdsjan, i 2013 i Sistan og Balutsjistan og i 2017 i Kermanshah, Kurdistan og Teheran.

Landet er utsatt for jordskjelv og dette har også i moderne tid ført til store ødeleggelser. Jordskjelvet i Khorasan i 1968 tok 20 000 liv. Over 5000 omkom i 1972 ved jordskjelvet i Fars.[11][64][65][66] Over 40 000 omkom i jordskjelvet i Bam i 2003 (styrke 6,6 på Richters skala) og omtrent like mange ved jordskjelvet i Gilan-provinsen i 1990 (styrke 7,7).[67][68] Enkelte av landets fjell er vulkaner hvorav noen er aktive.[21]

Naturressurser

[rediger | rediger kilde]
Irans petrolumsfelter med anlegg for utvinning, prosessering og transport (2004)

Landets eksport består av 80–90 % olje målt i eksportinntekt.[69] Khuzestan har størstedelen av oljefeltene og olje føres i rørledning til utskipingshavnene. Det er også oljeproduksjon offshore i Den persiske gulfen. Gassfelter finnes i Khuzestan og Khorasan.[70] Iran er OPECs nest største oljeprodusent og besitter verdens fjerde største påviste petroleumsreserver (2018).[71][72] I 2008 hadde Iran verdens nest største reserver av naturgass (omkring 15 % av verdens samlede reserver) og anslagsvis 12 % av verdens kjente oljereserver. Iran var det først landet i ved Gulfen som begynte oljeeksport. Oljen har vært en vesentlig faktor i landets økonomiske utvikling siden 1908 og over halvparten av statsbudsjettets inntekter kommer fra petrolumssektoren.[72] Oljefeltene er for det meste på land og noen er offshore.[73] Naturgassen finnes blant annet offshore i gulfen.[21]

Andre naturressurser

[rediger | rediger kilde]

Iran har forekomster av kobber (blant annet av Ahar nordøst for Tabriz og i Zagrosfjellene), bly-sink, baritt, arsen, krom, nikkel og gull. Ved Kerman er det forekomster av jernmalm og kull som har gitt grunnlag for anlegg av stålverk. Av landets areal brukes 8 % til jordbruk og omkring 40 % av dette har kunstig vanning til dels ved vann fra underjordiske kanaler, kalt qanat eller kārīz på persisk, ved at vann ledes fra elvene. Moderne vanning er til dels basert på store dammer i elvene Dez og Karaj. Hvete, bygg og ris er de viktigste landbruksproduktene. Produksjonen av bomull, ris, oljefrø, nøtter og tørket frukt har til dels vært så stor at en del av har gått til eksport. Nomadiske stammefolk står tradisjonelt for en stor del av landets sauehold. Omtrent ¼ av landarealet brukes til beiting.[11][74] Fiske har kommersiell verdi og omfanget er stort nok til eksport.[21]

Klima

[rediger | rediger kilde]
Klimaklassifisering av Irans regioner.
  Tørt/ørken, varmt (BWh
  Tørt/ørken, kjølig (BWk)
  halvtørt, varmt (BSk)
  Halvtørt, kjølig (BSh)
  Kjølig klima med tørre, varme somre
  Kjølig klima med tørre, varme somre (Dsb)
  temperert med tørre, varme somre (Csa).
[75]
Middeltemperatur °C
Sted Hele året Januar Juli
Abadan 25 13 36
Bandar-e Anzali 16 7 26
Shiraz 17 7 29
Tabriz 12 0 25
Teheran 17 4 30

Det er store forskjeller i vær og klima innad i landet.[76] Mesteparten av Iran har et tørt kontinentalt klima med varme somre, til dels svært varme, og kjølige eller kalde vintrer. Deler av landet har subtropisk klima. Lavlandet i sørvest har milde vintrer og varm, fuktige somrer. Bortsett fra de vestlige områdene og kysten i nord er landet tørt. Mest nedbør faller i de høye fjellene.[77][78]

Omtrent 88 % av landets areal er tørre eller halvtørre områder. Årsnedbør i gjennomsnitt for hele landet ligger på rundt 250 mm, noe som er en tredjedel av det globale gjennomsnittet. Zagrosfjellene hindrer fuktig luft (som stort sett kommer fra vest) å nå de sentrale, østlige og sørlige delene av landet. Lut-ørkenen er et av de varmeste stedene på jorden. Om sommeren kan temperaturen komme opp i +50 ⁰C i deler av landet.[79][80][81][82] I fjellene kan vintrene være kalde med betydelig snøfall.[83][84] Fjellene nord for Teheran er ofte snødekte og har skianlegg.[85] Omtrent 14 % av landets areal er kjølig høyfjellsklima.[86]

Varmere klima har i Iran gitt seg utslag blant annet i mer alvorlig tørke, og innskrumping av elver og innsjøer. Urmia-sjøen, den største innsjøen i Midtøsten, har som følge av tørke og vannforbruk skrumpet betraktelig inn etter 2000 og kan forsvinne rundt år 2030. Overutnyttelse av vann og tørke kan føre til at Zayandeh Rud (en elv sentralt i landet) og Hamunsjøen (øst i landet) forsvinner.[80][87] Mesteparten av nedbøren kommer om vinteren og ikke i landbrukets vekstsesong.[76]

Nedbør

[rediger | rediger kilde]

Det iranske klimaet er hovedsakelig tørt eller halvtørt, men subtropisk langs kysten av Det kaspiske hav. Mesteparten av Iran har et tørt klima med stepper og ørken. Store deler av Iran får 100 mm eller mindre årlig (ned mot 50 mm i noen sentrale og østlige ørkenområder) og gjennomsnitt for hele landet er 250 mm. Det sentrale platået er tørt med svært varme somrer og kalde vintre med snø i høyfjellet. I de sørlig lavlandsområdene er det varmt hele året og med bare få og tilfeldige regnbyger.[88][89][90][91][92][93] 30 % av nedbøren faller som snø. Omtrent 70 % av nedbøren fordamper igjen.[94]

Nedbøren faller hovedsakelig mellom oktober og mai, med desember som den mest nedbørsrike og juli som den tørreste. Ørkenene Dasht-e Kavir og Dasht-e Lut får 50 mm nedbør årlig mens kysten av Det kaspiske hav har et fuktig klima med 1 500 mm årlig i gjennomsnitt. I noen nordlige kyststrøk faller det opp 2000 mm. Klimaet i kystområdene ved det kaspiske hav er svært ulikt resten av landet.[90][91][92][93] Abadan får årsnedbør på 200 millimeter.[95]

Det kan ligge dyp snø i fjellene omkring platået.[11] Smeltevann fra høyfjellet forsyner platået med vann i våronna og fornyer grunnvannet som gjør det mulig med kunstig vanning resten av året.[89] Uttaket av vann til kunstig vanning og til byene utgjør en stor del av den årlige tilførselen fra nedbør noe som gjør Iran til et av landene i verden der ferskvannsressursene er mest utnyttet.[96]

Temperatur

[rediger | rediger kilde]

I det østlige Iran har det vært målt opp mot 50 °C, noe som er blant de høyeste i verden.[11] Lut-ørkenen er et av de varmeste stedene på jorden.[97][98][99][100] Langs gulfkysten kan det forekomme temperaturer opp mot 50 °C, mens Teheran kan ha temperaturer over 40 °C om sommeren.[101] I januar er Teheran kaldere enn London.[11]

Klimaet i Teheran er varmt (årsmiddel 17 °C) og tørt (230 mm nedbør årlig i gjennomsnitt), og fjellene hindrer fuktighet fra Det kaspiske hav å nå byen.[102] I juli ligger temperaturen i Teheran normalt mellom 26 °C og 37 °C (gjennomsnittlig maksimum), mens i januar er gjennomsnittlig minimum −1 °C.[103][104] Abadan har middeltemperatur i januar på 12 °C og 36 °C i juli.[105] Lavlandet i sør er svært varmt om sommeren, som regel med høy luftfuktighet og uten regn.[106]

Planter og dyr

[rediger | rediger kilde]
Biotoper i Iran
  Skogsteppe
  Skog
  Semi-ørken
  Ørken
  Steppe
  Saltholdig alluvial myr

Vegetasjon

[rediger | rediger kilde]

Langs kysten av Kaspihavet og i Alborzfjellenes nordskråning er det frodig vegetasjon, det er også tett skog i fjellene i vest, ellers har landet lite vegetasjon.[107] Rundt det kaspiske hav og langs Elburzfjellenes nordside faller det 1 000 til 1 300 mm nedbør årlig der nordskråningene er dekket av løvskog som eik, alm, ask og lønn samt Albizia julibrissin som bare finnes der. Fjellenes tørre sørskråninger har buskvekster. I det kaspiske lavlandsområdet er det nesten tropisk vegetasjon.[11] På den fuktige nordskråningen av Alborzfjellene vokser løvtrær, men ikke barskog. På saltsteppene vokser halofytter. Ved gulfen er det dadler og andre frukttrær. Steppene og halvørkenen har spredt plantevekst med kurvplanter som malurt og erteplanter.[108]

Rundt 10 % av landet er dekket av skog. Den økonomisk drivverdige skogen er særlig i Zagros-fjellene og ved Det kaspiske hav.[11]

Dyreliv

[rediger | rediger kilde]

De fleste store dyr er palearktiske blant annet bjørn, gaupe, villsvin og hjort. Kaspitiger holdt tidligere til i skogene i nord, men er helt utdødd trolig på 1950-tallet. Det finnes dyr typisk for indisk og afrikansk fauna. Tidligere fantes løver og disse ble trolig utryddet på 1930-årene. Vestasiatisk muflon, urial og besoargeit finnes i fjellene. På stepper og i halvørken finnes blant annet ulv, gullsjakal, stripehyene og flere revearter. Baktriakamel og dromedar holdes som husdyr. Landet har rikt fugleliv. Villgeit, villsau og mange fugler lever beskyttet i fjellene i sør. Det finnes rundt 100 arter krypdyr.[11][109][110] Den persiske eller anatoliske leoparden (Panthera pardus tulliana) finnes i begrenset antall i fjellområdene, historisk var leoparden vanlig særlig omkring Zagrosfjellene og Elburzfjellene. Leopard, tiger og løve har vært viktige innslag i iransk kultur og symboler blant annet på styrke, intelligens og mot. Rostam skal ha brukt en drakt laget av leopardskinn. Løve inngikk i flagget til 1979 og er et hyppig brukt bilde i Persepolis.[111]

Fisk

[rediger | rediger kilde]

Laks og stør i det kaspiske hav regnes som delikatesser, særlig kaviaren som er en verdifull eksportvare. Mulle, havabbor, sardiner og reker i Gulfen har vært lite utnyttet økonomisk.[11]

Demografi og regioner

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irans demografi

Befolkningstetthet (2004).
Foto: CIA

Omkring halvparten av landets befolkning bor nord og nordvest i tilknytning til de to store fjellkjedene, Elburz og Zagros. Resten av befolkningen er spredd over et stort område i øst og sørøst med flere av landets historisk og kulturelt viktige byer i utkanten av ørkener.[112] Iran har 8 byer med over 1 million innbyggere og 76 byer med over 100 000 innbyggere (per 2014).[113] Viktige etniske regioner er Azarbaijan (Azar-badegan), Kurdistan (Kordestan) i vest (Kermanshah er overveiende kurdisk) og nordvest, Balutsjistan og Sistan i øst,[114][114] Lorestan & Bakhtiari (Zagros), Khuzistan (Arabistan), Golestan (Torkaman-Sahra), Mazandaran (Tabarestan) og Gilan (Deylamestan).[115][116][117]

Provinser etter innbyggertall og etnisiteter

[rediger | rediger kilde]
Nr. Provinser Innbyggertall (2016) Etniske grupper
1 Teheran 13 267 637[118][119] persere, aserbajdsjanere, kurdere, mazandarani, gilak, armenere, lurere, tati, bakhtiari[120]
2 Razavi Khorasan 6 434 501[119] persere, kurdere, afshar, turkmenere, tati, domari, aserbajdsjanere,
3 Isfahan 5 120 850[119][121] persere, bakhtiari, armenere, georgere, qashqai, aserbajdsjanere
4 Fars 4 851 274[119] persere, lurere, qashqai, arabere, lari, kurdere
5 Khuzestan 4 710 509[119][121] persere, arabere, bakhtiarere, lurere, kurdere, qashqai, mandeere
6 Øst-Aserbajdsjan 3 909 652[118][119] aserbajdsjanere, tati, persere, kurdere, gilakere, armenere
7 Mazandaran 3 283 582[119][121] mazandarani, gilaki, persere, aserbajdsjanere, kurdere, lak, turkmenere
8 Vest-Aserbajdsjan 3 265 219[118][119] kurdere, aserbajdsjanere, assyrere, armenere, lak, persere
9 Kerman 3 164 718[119] persere, balutsjer, aserbajdsjanere, lak, kurdere, gabri, afshar
10 Gilan 2 530 696[119][121] gilaki, aserbajdsjanere, talysh, tati, persere, kurdere, lurere
11 Sistan og Balutsjistan 2 775 014[119] balutsjer, sistanere, persere, brahui, domari
12 Kermanshah 1 952 434[119] kurdere, persere, lurere, aserbajdsjanere, lak, armenere, assyrere
13 Luristan 1 760 649[119][121] lurere, kurdere, persere, bakhtiari, lak, armenere
14 Hamadan 1 738 234[119] persere, lurere, kurdere, aserbajdsjanere, lak, armenere, tati
15 Golestan 1 868 819[119][121] persere, turkmenere, mazandarani, kurdere, balutsjer, sistanere
16 Kurdistan 1 603 011[119] kurdere, persere, aserbajdsjanere, lurere, lak, armenere, assyrere
17 Hormozgan 1 776 415[119][121] persere, arabere, balutsjer, lurere, larestani
18 Markazi 1 429 475[119][121] persere, aserbajdsjanere, tati, lurere, kurdere, armenere, georgere
19 Ardabil 1 270 420[118][119] aserbajdsjanere, talysh, tati, kurdere
20 Qazvin 1 273 761[118] persere, tati, aserbajdsjanere, lak, gilakere, kurdere, domari [120]
21 Qom 1 292 283[118] persere, aserbajdsjanere, arabere, tati, kurdere, lurere
22 Yazd 1 138 533[118][119] persere (Yazd er den eneste ensartede regionen i Iran)
23 Zanjan 1 057 461[118][119] aserbajdsjanere, kurdere, tati, persere, gilakere
24 Bushehr 1 163 400[118][119] persere, lurere, arabere, qashqai
25 Chahar Mahaal og Bakhtiari 947 763[119] bakhtiarere, persere, kurdere, qashqai, lurere, armenere
26 Nord Khorasan 863 092[119] kurdere, persere, tati, afshar, turkmenere
27 Kohkiluyeh og Buyer Ahmad 713 052[119] lurere, qashqai, afshar, persere
28 Sør-Khorasan 768 898[119] persere, balutsjer
29 Semnan 702 360[119] semnani, persere, gilaki, lurere, kurdere, aserbajdsjanere (Semnan er kjent i Iran under kallenavnet Jazireye aghvam, eller stammenes øy) på grunn av dens sterke uensarthet i et tett område)
30 Ilam 580 158[119] kurdere

lurere, arabere, persere, lak

31 Alborz 2 712 400[118][119] persere

Etniske grupper etter religion

[rediger | rediger kilde]
Etnisk gruppe Antall Befolkningsandel i % Religion
Armenere 150 tusen 0,18 % nesten alle kristne[122]
Arabere 3 millioner 4 % 99,5 % sjia, 0,5 % mandeere[123]
Assyrere 80 tusen 0,1 % nesten alle kristen[124]
Aserbajdsjanere 25 millioner 31 % 90 % sjia 5 % sunni 4 % bahai, 1 % yarsan
Balutsjer 5 millioner 6 % nesten alle sunni, enkelte sjia [125]
Georgere 100 tusen 0,1 % nesten alle sjia, enkelte kristne[126]
Gilak & Mazeni 5 millioner 6 % 90 % sjia, 10 % bahai[127][128]
Kurdere/Kermanshahi 15 millioner 19 % 46 % sjia, 46 % sunni, 5 % yarsan, 1 % zoroastrister 1 % bahai, 1 % jøder[129]
Lor & Bakhtiari 5 millioner 6 % 99,5 % sjia, 0,5 % yarsan [125]
Persere 23 millioner 29 % 90 % sjia, 5 % bahai, 2 % zoroastrister 1 % kristne, 1 % sunni, 1 % jøder[130]
Turkmenere 2 millioner 2,5 % nesten alle sunni, enkelte sjia[131]

Folkegrupper

[rediger | rediger kilde]
Etniske regioner i Iran

Iran er multietnisk der språk og religion er viktigste etniske kjennetegn. Persisk-talende, tyrkisk-talende, kurdere og arabere (hvorav noen snakker persisk) er betydelige grupper. Persisk-talende er i klart flertall, men danner ikke en enhetlig etnisk gruppe. Persere som etnisk gruppe utgjør rundt 65 % av befolkningen (noen kilder oppgir 50 % og nevner blant annet mazandaraniene med 8 % som en egen gruppe[132]), kurdere rundt 6–7 % og tyrkere/aserbajdsjanere utgjør rundt 16 % (noen kilder oppgir 24 %[132]:300), og arabere 2 %. Omkring 100 000 iranere lever en nomadisk livsstil. I 1920- og 1930-årene presset sentralregjeringen på for at nomadene skulle ha fast bosted. Nomader finnes i flere av de store folkegruppene.[133][134][135][136][137][10]

Lurere bor hovedsakelig i vest i Iran og utgjør rundt 6 % av befolkningen. Balutsjerne utgjør omkring 2 % av den samlede befolkningen og de bor særlig i det tørre sørøstlig området mot grensen til Pakistan. Balutsjerne har dels opphav i nomadiske stammer som flyktet sørøstover fra Kerman på 1100-tallet. De etniske mazandaraniene holder særlig til i Mazandaran-provinsen og er etnisk nært relatert til naboprovinsen Gilan og språket gileki. Turkmenske folkegrupper er tradisjonelt nomadiske eller gårdbrukere og holder særlig til å slettene ved grensen til Turkmenistan.[10] Den kristne armenske minoriteten bor spredt og har opprettholdt sin identitet gjennom språk og institusjoner.[138]

Bosetting

[rediger | rediger kilde]

Bosettingen er svært ujevnt fordelt. Ørkenene og de massive fjellene er svært tynt befolket og til dels ubebodd. Størst folketett har Teheran med omland, i det nordvestlige hjørnet, lans grensen mot Irak og i Shiraz med omland. I det indre og nær grensen mot Pakistan og Afghanistan er det tynt befolket og del ubebodd. Langs Zagros-fjellene ligger en rekke gamle byer, særlig Isfahan, Hamadan og Shiraz. De større byene er til dels anlagt etter vestlig mønster.[139][88] Tidlig på 1800-tallet var omtrent halvparten av befolkningen nomader. Rundt år 1900 var 20–30 % nomadiske og ved folketellingen i 1976 var 6 % (2 millioner) klassifisert som ikke-bofaste.[140]

Fra 1930 økte byenes andel av befolkningen fra 20 % til nær 50 % i 1976. Teheran er den suverent største byen med nær fem ganger så stor befolkning i byområdet som den nest største byen.[140] Mashhad er nest største by. Andre store byer er Isfahan, Karaj, Shiraz, Tabriz og Qom.[141] Iranske storbyer har tradisjonelt et befestet citadell, en basar og herberger for karavaner; boligområdene er ofte oppdelt etter etnisitet og religion. Mange byer har bydeler utviklet etter moderne vestlig mønster.[3]

Teheran med omland har 18 % av landets befolkning, 30 % av industrisysselsettingen, 30 % av engros- og detaljhandelen, 44 % av finansbransjen og 50 % av alle statstjenestemenn. Befolkningstettheten i Teheran-provinsen er på over 500 innbyggere/km2. Teheran med omland har vokst fra rundt 1,5 millioner innbyggere i 1959 til over 12 millioner.[142][143][144]

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]
Jernbanelinjene skissert på fysisk kart.

Landets størrelse og topografi gjør transport mellom landsdelene utfordrende. Sentralt innenlands er hovedeiene Abadan–Teheran–Bazargan.[145]

Byene ligger spredt og store deler av landet er svært tynt befolket. Jernbanen har stått for en stor del av passasjertrafikken på lange strekninger, mens lokaltrafikk og godstransport går på vei. Landets lengste elv, Karun, er den eneste som er seilbar. På Urmiasjøen og Kaspihavet er det båttrafikk.[146] Den grunne Urmiasjøen krysses av bro åpnet i 2008.[147]

Historisk bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Historisk førte naturlige samferdselshindringer til at mesteparten av handelen var lokal eller regional. På 1800-tallet kunne havnebyene ved gulfen lettere handle med hele verden enn med det nordlige Iran. Reisende fra gulfen til Teheran reiste til tider med båt gjennom Suezkanalen til Russland, med jernbane til det kaspiske hav, videre med båt og til slutt landeveien til Teheran. I 1920-årene gikk fortsatt en stor del av varetransporten over land med muldyr eller kamel. Standarden på veiene var vesentlig hinder for biltransport, særlig langs hovedruten mellom gulfen og innlandsplatået. Den transiranske jernbane ble anlagt fra 1927 til 1938 hvor godskapasiteten ble økt da de allierte tok kontroll i 1941. I 1937 ble ⅓ av statsbudsjettet brukt på jernbane. Ved utgangen av andre verdenskrig hadde landet rundt 30 000 km veier med grus- eller jorddekke som var farbare deler av året.[148]

Veier

[rediger | rediger kilde]

Det var i 1989 totalt 153 000 km offentlig vei hvorav 34 % hadde fast dekke. Den viktigste hovedveien er den transiranske veien mellom Abadan og Teheran, veien Bazaragan–Teheran–Afghanistan.[149]

Jernbane

[rediger | rediger kilde]

Den transiranske jernbane er 1394 km og forbinder Persiabukten og Det kaspiske hav gjennom hovedstaden Teheran samt Ahvaz og Qom[150][151] Den transiranske reduserte åpnet i 1938 og reisetiden mellom Persiabukten og Teheran ble redusert fra flere uker til 30 timer.[152] Før 1921 var det ikke jernbane av betydning i Iran: det var anlagt kortere strekninger med smalsporet bane og en bredsporet russisk bane forbandt fra 1916 Tabriz med det russiske jernbanenettet helt til Europa. Til 1921 hadde landet 300 km usammenhengde jernbanestrekninger med varierende sporvidde.[153][154]

Den transiranske jernbane er preget av store stigninger og villt landskap[155][156] og ble i 2021 oppført på UNESCOs verdensarvliste.[157] Den transiranske jernbane forbandt tidligere utilgjengelige provinser med hovedstaden Teheran i det vidstrakte landet som tidligere ikke hadde jernbane av betydning. Tidligere var landtransport i Iran stort sett begrenset til langsom og ukomfortabel frakt med hest og vogn.[158][159] Jernbanen stimulerte til å utvikle byer, telefonnettet, vannforsyning og veier langs anlegget.[160] Blant annet byene Ahvaz, Arak, Andimeshk og Sari langs linjen ble stimulert. Anleggsarbeidet involverte etablering av sykehus, utvidelse av telefonnettet, vannforsyning og veier knyttet til anlegget.[161]

Jernbane forbinder Teheran med havnebyene i nord og sør. En jernbanelinje til Tyrkia ble åpnet i 1971. I 2014 åpnet en jernbanelinje mellom Kasakhstan og Iran gjennom Turkmenistan, slik at Iran for første gang fikk sammenhengende jernbaneforbindelse med Kina.[162] Etter at linjen fra Kerman via Bam til Zahedan ble fullført i 2008 er Irans jernbanenett forbundet med Pakistans ved Zahedan i Sistan og Balutsjistan og det er sammenhengende jernbane fra Bangladesh til Istanbul via Teheran. Iran anlegger (per 2018) jernbanelinje over grensen til Afghanistan.[163][164][165] Iran anlegger (per 2026) en linje på 628 km mellom Zahedan og havnebyen Chahabar med direkte adgang til Det indiske hav. Dette forventes å gi bedre godstransport for Afghanistan og Usbekistan utenom Pakistan.[166][167]

I 1989 var jernbanenettet på 4 600 km hvorav 150 km med elektrisk drift.[168]

Iranske myndigheter fortsatte utbygging av jernbane i landet etter fullføring av den transiranske jernbane, først med linjer Teheran-Tabriz og Garmsar-Mashhad. Senere ble Teheran forbundet med landets hovedbyer og industrisentra. Til 1990-tallet hadde nye linjer utgangspunkt i den transiranske jernbanen. Den har fått betydning for godstransport blant annet etter at en oljerørledning ble lagt gjennom landet på 1960-tallet og Bandar Abbas fikk jernbaneforbindelse på 1990-tallet. Strekningen Garmsar-Teheran-Qom er en av de mest trafikkerte i landet.[169]

Havner

[rediger | rediger kilde]

Viktige havnbyer ved gulfen er Khorramshahr, Bandar Abbas, Bandar-e Mahshahr, Bushehr og Bandar Imam Khomenei (tidligere kalt Bandar-e Shapur). Bandar er persisk for havn. Kharg er den viktigste oljeterminalen. Oljen føres i rørledninger fra oljefeltene litt inne i landet til terminalene ved Gulfen. Abbas og Imam Khomeini er de viktigste containerhavnene.[88][170] Bandar Abbas er landets viktigste kommersielle havn. Bandar Abbas er den viktigste marinebasen med verft for bygging av skip og ubåter. Chabahar helt sør i landet er eneste havn ved Omanbukta med lett tilgang til verdenshavene. India har siden år 2000 investert betydelig i havnen i Chabahar for å lette handel med Iran og Sentral-Asia inkludert Afghanistan uten å gå gjennom Pakistan. Chahabar skal etter planen forbindes med jernbanenettet med linje som anlegges (per 2026) til Zahedan. Bandar-e Anzali er den sentrale havnebyen ved Kaspihavet og base for marineflåten som blant annet har i oppgave å beskytte oljefeltene der.[171][172][173][174][166][167]

Miljø

[rediger | rediger kilde]

I 2013 var fire av verdens ti mest forurensede byer i Iran, ifølge FN. Ahvaz var på den tiden den byen i verden med dårligst luft. Krympende saltsjøer som Urmiasjøen kan forurense jordbruksland og bosetninger i området. I Iran utnyttes ferskvann maksimalt til landbruk og byer, opp til 92 % landets naturlige ferskvann brukes i landbruket.[175][176] Anlegg som broen over Urmiasjøen har trolig forsterket tendensen til uttørking.[177]

Landet har på 2000-tallet opplevd tørke og tiltagende vannmangel[178] og knapphet på ferskvann er en av Irans største utfordringer. Omkring 55 % av hentes fra grunnvann og 45 % er overflatevann. Knappheten har ført til bruk av saltvann, tiltagende saltholdig jord[179] og synkende kvalitet på ferskvannet. Landet har knapt 1700 m3 fornybart ferskvann tilgjengelig per innbygger per år, omtrent som Midtøsten og Nord-Afrika, mot globalt gjennomsnitt på 7000 m3.[180] Behandlet ferskvann i byene har generelt god kvalitet og bedre enn det som er vanlig i nabolandene. Hver innbygger bruker i gjennomsnitt 250 liter daglig, i Teheran opp til 400 liter, noe som er omtrent dobbelt så som gjennomsnitt i verden. Sterk folkevekst særlig i byer med lite tilgang på ferskvann er en viktig bakgrunn for problemene; Teheran storbyområde har 14 millioner innbyggere (per 2014) og lite naturlig tilgang på ferskvann.[180]

Kebar eller Kobar-dammen nær Qom fra 1300-tallet. En av verdens eldste buedammer og er eksempel på Irans lange tradisjon med vannforvaltning.[181]

Hamunsjøen på grensen til Afghanistan har for en stor del forsvunnet blant annet som resultat av konflikt om Helmand-elven; vannmangel og støvstomer har ført til at mange innbyggere har forlatt området og ødeleggelser av landsbyer. Zayandeh Rud, en viktig elv sentralt i Iran, tørker helt inn i perioder noe som skaper vansker for landbruk og befolkning.[182]

I 2025 var det i flere store byer demonstrasjoner på grunn av vannmangelen. Myndighetene har for en stor del forsøkt å løse problemet med dypere brønner samt nye reservoarer. Ifølge Foreign Policy er en del av problemet korrupsjon og vanstyre.[178] Grunnen i Teheran har sunket opp til 20 cm årlig på grunn av synkende grunnvann. Vannmangelen er et vesentlig problem i Isfahan og Teheran samt i mange mindre byer.[183] Vannforbruket i Iran ansees (per 2018) ikke for å være bærekraftig.[184]

Historisk har Iran lenge hatt et godt fungerende system for vannforvaltning. Minst 1000 år f.Kr. utviklet perserne et system for å forvalte grunnvannet, inkludert qanatsystemet. I byen Gonabad er en qanat laget 700 år f.Kr. fortsatt i bruk; den er med opp til 360 meter dyp og lengde på 45 km en av de største. Mange qanater har tørket ut. Kebar-dammen nær Qom ble oppført på 1300-tallet, er 26 meter høy og krummet som en modern dam. Landets elver har ujevn vannføring og noen elver renner ut i det indre av landet uten å nå havet.[185]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003.
  2. ↑ Mørk, Hulda Kjeang (4. august 2025). «Iran». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 28. august 2025.
  3. 1 2 3 4 5 Geografisk leksikon. Bind 3. Oslo: Cappelen. 1981. s. 126. ISBN 8202044499.
  4. 1 2 Mørk, Hulda K. (2023). En kort introduksjon til Irans moderne historie. Cappelen Damm akademisk. s. 13. ISBN 9788202791391.
  5. ↑ Grannes, Alf (1994). Etnisk nasjonalisme. Oslo: TANO. ISBN 8251832535.
  6. ↑ Alizadeh-Choobari, Omid; Najafi, M. S. (1. januar 2018). «Extreme weather events in Iran under a changing climate». Climate Dynamics. 1 (på engelsk). 50: 249–260. ISSN 1432-0894. doi:10.1007/s00382-017-3602-4. Besøkt 31. januar 2025.
  7. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  8. 1 2 Najafi, Mohammad Saeed; Alizadeh, Omid (2023). «Climate zones in Iran». Meteorological Applications. 5 (på engelsk). 30: e2147. ISSN 1469-8080. doi:10.1002/met.2147. Besøkt 30. august 2025.
  9. ↑ Carpenter, Shirley (1986). Verdens land og folk. Oslo: Faktum forlag. ISBN 8254000549.
  10. 1 2 3 4 Mohebbi, Mehri (2015). «Demography of Race and Ethnicity in Iran». I Sáenz, Rogelio. The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity (på engelsk). Springer Netherlands. s. 353–366. ISBN 978-90-481-8891-8. doi:10.1007/978-90-481-8891-8_18. Besøkt 25. mai 2026.
  11. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 Geografisk leksikon. Bind 4.. Oslo: Cappelen. 1981. s. 240–246. ISBN 8202044499.
  12. ↑ Halliday, Fred (1979). Iran - diktatur og revolusjon. Oslo: Pax. ISBN 8253010486.
  13. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  14. ↑ Yazdandoost, Farhad (november 2016). «Dams, Drought and Water Shortage in Today’s Iran». Iranian Studies. 6 (på engelsk). 49: 1017–1028. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210862.2016.1241626. Besøkt 11. august 2025.
  15. ↑ Esfahani, Hadi Salehi; Mohaddes, Kamiar; Pesaran, M. Hashem (1. august 2013). «Oil exports and the Iranian economy». The Quarterly Review of Economics and Finance. 3. 53: 221–237. ISSN 1062-9769. doi:10.1016/j.qref.2012.07.001. Besøkt 1. februar 2025.
  16. ↑ Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Köln: Könemann. 2000. ISBN 3829024835.
  17. ↑ Dolve, Knut (1987). Geografi. Oslo: Samlaget. ISBN 8252129404.
  18. ↑ Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003.
  19. ↑ Jordens folk. Oslo: Cappelen. 1977. ISBN 8202033519.
  20. ↑ Madani, Kaveh (1. desember 2014). «Water management in Iran: what is causing the looming crisis?». Journal of Environmental Studies and Sciences. 4 (på engelsk). 4: 315–328. ISSN 2190-6491. doi:10.1007/s13412-014-0182-z. Besøkt 11. august 2025.
  21. 1 2 3 4 Heradstveit, Per Øyvind (2000). Land i Vest-Asia. Oslo: Faktum Orfeus forl.
  22. ↑ Emsalem, R. (1965). Sør-Asia og det nære Østen. Oslo: Tiden.
  23. ↑ Lesaffer, R. (2015). The Iran-Iraq border: A story of too many treaties. Oxford Historical Treaties online. https://opil.ouplaw.com/page/502
  24. ↑ Liner, Bennice L. (1984). «Iran and Iraq: An Overview». Naval War College Review. 4. 37: 97–102. ISSN 0028-1484. Besøkt 24. september 2025.
  25. ↑ Bakhash, S. (2004). The Troubled Relationship: Iran and Iraq, 1930–80. In: Potter, L.G., Sick, G.G. (eds) Iran, Iraq, and the Legacies of War. Palgrave Macmillan, New York. https://doi.org/10.1057/9781403980427_2
  26. ↑ «The Helmand River Dispute: International Legal Perspectives on the Afghan-Iranian Border Conflict». Opinio Juris (på engelsk). 19. juli 2023. Besøkt 24. september 2025.
  27. ↑ Kocatepe, Damla (28. juni 2024). «THE HELMAND RIVER WATER DISPUTE BETWEEN IRAN AND AFGHANISTAN: HISTORICAL BACKGROUND, POTENTIAL RISKS AND PROPOSED SOLUTIONS». Kafkas Üniversitesi İktisadi ve İdari Bilimler Fakültesi Dergisi. 29. 15: 308–333. ISSN 1309-4289. doi:10.36543/kauiibfd.2024.012. Besøkt 24. september 2025.
  28. ↑ NAGHEEBY, M. (2024). The Worst or the Best Treaty? Analysing the Equitable and Reasonable Utilization Principle in the Legal Arrangements of the Helmand River. Asian Journal of International Law, 14(1), 25–44. doi:10.1017/S2044251323000395
  29. ↑ Wintour, Patrick; editor, Patrick Wintour Diplomatic (12. november 2024). «Iran cites 19th century British maps in row over ownership of islands». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. september 2025.
  30. ↑ Vohra, Anchal (2. oktober 2025). «The Islands That Can Solve the Iran Crisis». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 24. september 2025.
  31. ↑ «US alarm at Iran's Iraq incursion» (på engelsk). 20. desember 2009. Besøkt 24. september 2025.
  32. 1 2 CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  33. ↑ Vaghefi, Saeid Ashraf; Keykhai, Malihe; Jahanbakhshi, Farshid; Sheikholeslami, Jaleh; Ahmadi, Azadeh; Yang, Hong; Abbaspour, Karim C. (6. februar 2019). «The future of extreme climate in Iran». Scientific Reports. 1 (på engelsk). 9: 1464. ISSN 2045-2322. PMC 6365571 Åpent tilgjengelig. PMID 30728418. doi:10.1038/s41598-018-38071-8. Besøkt 31. januar 2025.
  34. ↑ Madani, Kaveh (1. desember 2014). «Water management in Iran: what is causing the looming crisis?». Journal of Environmental Studies and Sciences. 4 (på engelsk). 4: 315–328. ISSN 2190-6491. doi:10.1007/s13412-014-0182-z. Besøkt 11. august 2025.
  35. ↑ Halliday, Fred (1979). Iran - diktatur og revolusjon. Oslo: Pax. ISBN 8253010486.
  36. 1 2 3 CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  37. 1 2 3 Carpenter, Shirley (1986). Verdens land og folk. Oslo: Faktum forlag. ISBN 8254000549.
  38. 1 2 3 Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003.
  39. 1 2 3 Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Köln: Könemann. 2000. ISBN 3829024835.
  40. ↑ Berberian, M. (2014). Earthquakes and coseismic surface faulting on the Iranian Plateau (Vol. 17). Elsevier.
  41. ↑ «Sahand-Bazman Belt | volcanic belt, Iran | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 4. september 2025.
  42. ↑ Gianfagna, A. (2015). Periodico di Mineralogia Vol. 84, 1 april 2015. Edizioni Nuova Cultura.
  43. ↑ Moore, F.; Aghazadeh, A. A. (1. mars 2012). «Trace Metal Occurrence and Mobility Assessment in Stream Sediments near the Sungun Porphyry Copper Deposit in Northwest Iran». Mine Water and the Environment. 1 (på engelsk). 31: 29–39. ISSN 1616-1068. doi:10.1007/s10230-012-0171-y. Besøkt 4. september 2025.
  44. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  45. ↑ Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003.
  46. ↑ Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Köln: Könemann. 2000. ISBN 3829024835.
  47. ↑ Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003.
  48. ↑ Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Köln: Könemann. 2000. ISBN 3829024835.
  49. ↑ «Dasht-e Kavir». Store norske leksikon. 28. september 2014. Besøkt 23. juni 2020.
  50. ↑ Ghassim, Babak (29. juli 2025). «Dasht-e Lut». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 30. august 2025.
  51. ↑ Emsalem, R. (1965). Sør-Asia og det nære Østen: natur, folk og næringsveier. Oslo: Tiden.
  52. ↑ Zehzad, B.; Kiabi, Bahram H.; Madjnoonian, H. (januar 2002). «The natural areas and landscape of Iran: an overview». Zoology in the Middle East. 1 (på engelsk). 26: 7–10. ISSN 0939-7140. doi:10.1080/09397140.2002.10637915. Besøkt 3. oktober 2025.
  53. ↑ Harrison, J. V. (1943). «The Jaz Murian Depression, Persian Baluchistan». The Geographical Journal. 5/6. 101: 206–225. ISSN 0016-7398. doi:10.2307/1789627. Besøkt 4. oktober 2025.
  54. ↑ Yazdandoost, Farhad; Moradian, Sogol; Zakipour, Mina; Izadi, Ardalan; Bavandpour, Majid (1. november 2020). «Improving the precipitation forecasts of the North-American multi model ensemble (NMME) over Sistan basin». Journal of Hydrology. 590: 125263. ISSN 0022-1694. doi:10.1016/j.jhydrol.2020.125263. Besøkt 4. oktober 2025.
  55. ↑ Verden i dag. Oslo: Bonnier Publications/Semic. 1995. ISBN 8253518595.
  56. ↑ Kiyanoosh Kiyani Haftlang; Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang (2003). The Book of Iran: A Survey of the Geography of Iran. Alhoda UK. p. 17. ISBN 978-964-94491-3-5.
  57. ↑ Yousefi, Saleh; Mirzaee, Somayeh; Keesstra, Saskia; Surian, Nicola; Pourghasemi, Hamid Reza; Zakizadeh, Hamid Reza; Tabibian, Sahar (1. mars 2018). «Effects of an extreme flood on river morphology (case study: Karoon River, Iran)». Geomorphology. 304: 30–39. ISSN 0169-555X. doi:10.1016/j.geomorph.2017.12.034. Besøkt 3. oktober 2025.
  58. ↑ Eimanifar, Amin; Mohebbi, Feridon (16. mai 2007). «Urmia Lake (Northwest Iran): a brief review». Saline Systems. 1 (på engelsk). 3: 5. ISSN 1746-1448. PMC 1884160 Åpent tilgjengelig. PMID 17506897. doi:10.1186/1746-1448-3-5. Besøkt 3. oktober 2025.
  59. 1 2 Sharifi, Arash (2023). «The Vanishing of Urmia Lake: A Geolimnological Perspective on the Hydrological Imbalance of the World’s Second Largest Hypersaline Lake». I Ghaffari, Peygham. Lake Urmia: A Hypersaline Waterbody in a Drying Climate (på engelsk). Springer International Publishing. s. 41–78. ISBN 978-3-031-41053-6. doi:10.1007/698_2018_359. Besøkt 3. oktober 2025.
  60. ↑ Yazdandoost, Farhad (november 2016). «Dams, Drought and Water Shortage in Today’s Iran». Iranian Studies. 6 (på engelsk). 49: 1017–1028. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210862.2016.1241626. Besøkt 11. august 2025.
  61. 1 2 «Why the ground shakes so often in Iran – DW – 11/13/2017». dw.com (på engelsk). Besøkt 31. januar 2025.
  62. ↑ Karimiparidari, Sepideh; Zaré, Mehdi; Memarian, Hossein; Kijko, Andrzej (1. juli 2013). «Iranian earthquakes, a uniform catalog with moment magnitudes». Journal of Seismology. 3 (på engelsk). 17: 897–911. ISSN 1573-157X. doi:10.1007/s10950-013-9360-9. Besøkt 31. januar 2025.
  63. ↑ Abbaspour, Razieh; Mousavi, Seyed Morteza; Rashidi, Ahmad; Khatib, Mohammad Mahdi; Derakhshani, Reza (1. april 2024). «Regional tectonic dynamics in Central Iran: Unveiling the interplay of fault systems through morphotectonic and seismological analyses in the Shotori mountains». Journal of Asian Earth Sciences. 264: 106047. ISSN 1367-9120. doi:10.1016/j.jseaes.2024.106047. Besøkt 31. januar 2025.
  64. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  65. ↑ Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003.
  66. ↑ Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Köln: Könemann. 2000. ISBN 3829024835.
  67. ↑ Ramazi, Hamidreza; Jigheh, Hossein Soltani (15. september 2006). «The Bam (Iran) Earthquake of December 26, 2003: From an engineering and seismological point of view». Journal of Asian Earth Sciences. 5 (på engelsk). 27: 576–584. ISSN 1367-9120. doi:10.1016/j.jseaes.2005.05.009. Besøkt 25. juni 2020. «On December 26, 2003 a large earthquake of magnitude 6.7 (Ms) shook the Bam district located in southeastern Iran. About 80% of buildings totally collapsed. Several dozen villages were destroyed and tens of them were severely damaged. More than 45,000 people were killed, and 30,000 were injured.»
  68. ↑ Abolghasemi, H., Poorheidari, G., Mehrabi, A., & Foroutan, G. (2005). Iranian military forces in the Bam earthquake. Military medicine, 170(10), 859-861.
  69. ↑ Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Köln: Könemann. 2000. ISBN 3829024835.
  70. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  71. ↑ «Petroleum - Major Producers, Refining, Crude Oil | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). 19. juli 2025. Besøkt 29. august 2025.
  72. 1 2 Amuzegar, J. (2008). Iran's oil as a blessing and a curse. Brown J. World Aff., 15, 47. https://heinonline.org/HOL/LandingPage?handle=hein.journals/brownjwa15&div=8&id=&page=
  73. ↑ Shammas, P. (1. april 2001). «Iran: Review of Petroleum Developments and Assessments of the Oil and Gas Fields». Energy Exploration & Exploitation. 2-3 (på engelsk). 19: 207–260. ISSN 0144-5987. doi:10.1260/0144598011492552. Besøkt 29. august 2025.
  74. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  75. ↑ Beck, Hylke E.; McVicar, Tim R.; Vergopolan, Noemi; Berg, Alexis; Lutsko, Nicholas J.; Dufour, Ambroise; Zeng, Zhenzhong; Jiang, Xin; van Dijk, Albert I. J. M. (23. oktober 2023). «High-resolution (1 km) Köppen-Geiger maps for 1901–2099 based on constrained CMIP6 projections». Scientific Data. 1 (på engelsk). 10: 724. ISSN 2052-4463. doi:10.1038/s41597-023-02549-6. Besøkt 30. august 2025.
  76. 1 2 Madani, Kaveh (1. desember 2014). «Water management in Iran: what is causing the looming crisis?». Journal of Environmental Studies and Sciences. 4 (på engelsk). 4: 315–328. ISSN 2190-6491. doi:10.1007/s13412-014-0182-z. Besøkt 11. august 2025.
  77. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  78. ↑ Mansouri Daneshvar, M.R., Ebrahimi, M. & Nejadsoleymani, H. An overview of climate change in Iran: facts and statistics. Environ Syst Res 8, 7 (2019). https://doi.org/10.1186/s40068-019-0135-3
  79. ↑ Alizadeh-Choobari, Omid; Najafi, M. S. (1. januar 2018). «Extreme weather events in Iran under a changing climate». Climate Dynamics. 1 (på engelsk). 50: 249–260. ISSN 1432-0894. doi:10.1007/s00382-017-3602-4. Besøkt 31. januar 2025.
  80. 1 2 Vaghefi, Saeid Ashraf; Keykhai, Malihe; Jahanbakhshi, Farshid; Sheikholeslami, Jaleh; Ahmadi, Azadeh; Yang, Hong; Abbaspour, Karim C. (6. februar 2019). «The future of extreme climate in Iran». Scientific Reports. 1 (på engelsk). 9: 1464. ISSN 2045-2322. PMC 6365571 Åpent tilgjengelig. PMID 30728418. doi:10.1038/s41598-018-38071-8. Besøkt 31. januar 2025.
  81. ↑ Najafi, Mohammad Saeed; Alizadeh, Omid (2023). «Climate zones in Iran». Meteorological Applications. 5 (på engelsk). 30: e2147. ISSN 1469-8080. doi:10.1002/met.2147. Besøkt 31. januar 2025.
  82. ↑ Karimi, Vahid; Karami, Ezatollah; Keshavarz, Marzieh (1. januar 2018). «Climate change and agriculture: Impacts and adaptive responses in Iran». Journal of Integrative Agriculture. 1. 17: 1–15. ISSN 2095-3119. doi:10.1016/S2095-3119(17)61794-5. Besøkt 31. januar 2025.
  83. ↑ Soltani, M.; Laux, P.; Kunstmann, H.; Stan, K.; Sohrabi, M. M.; Molanejad, M.; Sabziparvar, A. A.; Ranjbar SaadatAbadi, A.; Ranjbar, F. (1. november 2016). «Assessment of climate variations in temperature and precipitation extreme events over Iran». Theoretical and Applied Climatology. 3 (på engelsk). 126: 775–795. ISSN 1434-4483. doi:10.1007/s00704-015-1609-5. Besøkt 31. januar 2025.
  84. ↑ Sharafati, Ahmad; Nabaei, Sina; Shahid, Shamsuddin (2020). «Spatial assessment of meteorological drought features over different climate regions in Iran». International Journal of Climatology. 3 (på engelsk). 40: 1864–1884. ISSN 1097-0088. doi:10.1002/joc.6307. Besøkt 31. januar 2025.
  85. ↑ Lundstøl, Sigrun Riedel (2000). Verdens største byer. [Oslo]: Faktum Orfeus forl. ISBN 8254002835.
  86. ↑ Yazdandoost, Farhad (november 2016). «Dams, Drought and Water Shortage in Today’s Iran». Iranian Studies. 6 (på engelsk). 49: 1017–1028. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210862.2016.1241626. Besøkt 11. august 2025.
  87. ↑ «Feature: Saving Iran's great salt lake». www.science.org (på engelsk). Besøkt 4. februar 2025.
  88. 1 2 3 Geografisk leksikon. Bind 3. Oslo: Cappelen. 1981. s. 126–133. ISBN 8202044499.
  89. 1 2 Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499.
  90. 1 2 Alizadeh-Choobari, Omid; Najafi, M. S. (1. januar 2018). «Extreme weather events in Iran under a changing climate». Climate Dynamics. 1 (på engelsk). 50: 249–260. ISSN 1432-0894. doi:10.1007/s00382-017-3602-4. Besøkt 31. januar 2025.
  91. 1 2 Vaghefi, Saeid Ashraf; Keykhai, Malihe; Jahanbakhshi, Farshid; Sheikholeslami, Jaleh; Ahmadi, Azadeh; Yang, Hong; Abbaspour, Karim C. (6. februar 2019). «The future of extreme climate in Iran». Scientific Reports. 1 (på engelsk). 9: 1464. ISSN 2045-2322. PMC 6365571 Åpent tilgjengelig. PMID 30728418. doi:10.1038/s41598-018-38071-8. Besøkt 31. januar 2025.
  92. 1 2 Najafi, Mohammad Saeed; Alizadeh, Omid (2023). «Climate zones in Iran». Meteorological Applications. 5 (på engelsk). 30: e2147. ISSN 1469-8080. doi:10.1002/met.2147. Besøkt 31. januar 2025.
  93. 1 2 Karimi, Vahid; Karami, Ezatollah; Keshavarz, Marzieh (1. januar 2018). «Climate change and agriculture: Impacts and adaptive responses in Iran». Journal of Integrative Agriculture. 1. 17: 1–15. ISSN 2095-3119. doi:10.1016/S2095-3119(17)61794-5. Besøkt 31. januar 2025.
  94. ↑ Yazdandoost, Farhad (november 2016). «Dams, Drought and Water Shortage in Today’s Iran». Iranian Studies. 6 (på engelsk). 49: 1017–1028. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210862.2016.1241626. Besøkt 11. august 2025.
  95. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  96. ↑ McKie, Robin; editor, science (8. mars 2015). «Why fresh water shortages will cause the next great global crisis». The Observer (på engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 22. juni 2020.
  97. ↑ Alizadeh-Choobari, Omid; Najafi, M. S. (1. januar 2018). «Extreme weather events in Iran under a changing climate». Climate Dynamics. 1 (på engelsk). 50: 249–260. ISSN 1432-0894. doi:10.1007/s00382-017-3602-4. Besøkt 31. januar 2025.
  98. ↑ Vaghefi, Saeid Ashraf; Keykhai, Malihe; Jahanbakhshi, Farshid; Sheikholeslami, Jaleh; Ahmadi, Azadeh; Yang, Hong; Abbaspour, Karim C. (6. februar 2019). «The future of extreme climate in Iran». Scientific Reports. 1 (på engelsk). 9: 1464. ISSN 2045-2322. PMC 6365571 Åpent tilgjengelig. PMID 30728418. doi:10.1038/s41598-018-38071-8. Besøkt 31. januar 2025.
  99. ↑ Najafi, Mohammad Saeed; Alizadeh, Omid (2023). «Climate zones in Iran». Meteorological Applications. 5 (på engelsk). 30: e2147. ISSN 1469-8080. doi:10.1002/met.2147. Besøkt 31. januar 2025.
  100. ↑ Karimi, Vahid; Karami, Ezatollah; Keshavarz, Marzieh (1. januar 2018). «Climate change and agriculture: Impacts and adaptive responses in Iran». Journal of Integrative Agriculture. 1. 17: 1–15. ISSN 2095-3119. doi:10.1016/S2095-3119(17)61794-5. Besøkt 31. januar 2025.
  101. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  102. ↑ «Tehran | History, Population, & Tourism». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 14. juni 2020.
  103. ↑ WMO. «World Weather Information Service». World Weather Information Service (på engelsk). Besøkt 24. juni 2020.
  104. ↑ «Irans geografi». Store norske leksikon. 20. februar 2016. Besøkt 24. juni 2020.
  105. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  106. ↑ Werenskiold, Werner (1956). Jorden vår klode. Oslo: Gyldendal.
  107. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  108. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  109. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  110. ↑ Can, Özgün Emre; D’Cruze, Neil (10. januar 2023). «Cognitive biases can play a role in extinction assessments: The case of the Caspian tiger». Frontiers in Ecology and Evolution (på English). 10. ISSN 2296-701X. doi:10.3389/fevo.2022.1050191. Besøkt 6. oktober 2025. «the case of Caspian tiger (Panthera tigris virgata), a species we consider was prematurely declared globally extinct in 1950s. Considering that compelling evidence which suggests that Caspian tigers existed in Turkey perhaps up until early 1990s»
  111. ↑ Sanei, Arezoo (2020). «A King for the Mountainous Landscapes: An Overview to the Cultural Significance and Conservation Requirements of the Persian Leopard in Iran». I Sanei, Arezoo. Research and Management Practices for Conservation of the Persian Leopard in Iran (på engelsk). Springer International Publishing. s. 13–49. ISBN 978-3-030-28003-1. doi:10.1007/978-3-030-28003-1_2. Besøkt 6. oktober 2025.
  112. ↑ Yazdandoost, Farhad (november 2016). «Dams, Drought and Water Shortage in Today’s Iran». Iranian Studies. 6 (på engelsk). 49: 1017–1028. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210862.2016.1241626. Besøkt 11. august 2025.
  113. ↑ Madani, Kaveh (1. desember 2014). «Water management in Iran: what is causing the looming crisis?». Journal of Environmental Studies and Sciences. 4 (på engelsk). 4: 315–328. ISSN 2190-6491. doi:10.1007/s13412-014-0182-z. Besøkt 11. august 2025.
  114. 1 2 Aghajanian A. Ethnic Ineqality in Iran: An Overview. International Journal of Middle East Studies. 1983;15(2):211-224. doi:10.1017/S0020743800052284
  115. ↑ «Khuzestan | Region, Plain, Water, & History | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 17. februar 2025.
  116. ↑ «One Ahwazi man’s mission to preserve Arab cultural identity in Iran». Middle East Eye (på engelsk). Besøkt 19. november 2022.
  117. ↑ Batmanglij, Najmieh (6. juli 2022). Cooking in Iran: Regional Recipes & Kitchen Secrets (på engelsk). Mage Publishers, Inc. ISBN 978-1-949445-35-0.
  118. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 «Provinces of Iran» (på engelsk). Statoids. 21. april 2016. Besøkt 27. juni 2020.
  119. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 Brinkhoff, Thomas. «IRAN: Provincial Division» (på engelsk). citypopulation.de. Besøkt 27.6.2020.
  120. 1 2 TIMES MAGAZINE: A study of Iran. 03/04/09 Ardeshir Mahlaei
  121. 1 2 3 4 5 6 7 8 Statistical Center of Iran. Census 2016 - General Results. Table 1 Population of the country in urban and rural areas… Besøkt 15. juni 2020. (en)
  122. ↑ Jafalian, Annie (8. april 2016). Reassessing Security in the South Caucasus: Regional Conflicts and Transformation (på engelsk). Routledge. ISBN 978-1-317-07071-9.
  123. ↑ «Iran: Internal Politics and U.S. Policy and Options» (PDF). Congressional Research Service. 9. desember 2020. Arkivert fra originalen (PDF) 12. mai 2019. Besøkt 18. februar 2021.
  124. ↑ Jackie Bejan (9. mars 2004). «Kha b Nisan 6754 and Assyrian students (San Jose, California USA)». www.atour.com. Besøkt 18. februar 2021.
  125. 1 2 «Iran after the 2013 election: implications for refugees (Arkivert kopi)» (PDF). Blue Mountains Refugee Support Group. Arkivert fra originalen (PDF) 27. mars 2018. Besøkt 10. oktober 2017.
  126. ↑ Stokes, Jamie (2009). Encyclopedia of the Peoples of Africa and the Middle East (på engelsk). Infobase Publishing. ISBN 978-1-4381-2676-0.
  127. ↑ «Mazandarani». Ethnologue (på engelsk). Besøkt 18. februar 2021.
  128. ↑ «Gilaki». Ethnologue (på engelsk). Besøkt 18. februar 2021.
  129. ↑ «TURKEY CORNERED: Claims Kurdistan is a Zionist Plot». Israel Rising (på engelsk). 26. september 2017. Arkivert fra originalen 7. mars 2021. Besøkt 18. februar 2021.
  130. ↑ «Materials support prayer, fasting for Iran's Persians». www.baptistpress.com (på engelsk). Baptist Press. Besøkt 18. februar 2021.
  131. ↑ «A – Z of Iranian History : T (Arkivert kopi)». Tebyan. 18. desember 2011. Arkivert fra originalen 10. oktober 2017. Besøkt 10. oktober 2017.
  132. 1 2 Gheissari, A. (Ed.). (2009). Contemporary Iran: economy, society, politics. Oxford University Press.
  133. ↑ Amanolahi, Sekandar (2005). «A Note on Ethnicity and Ethnic Groups in Iran». Iran & the Caucasus. 1. 9: 37–41. ISSN 1609-8498. Besøkt 31. januar 2025.
  134. ↑ Aghajanian A. Ethnic Ineqality in Iran: An Overview. International Journal of Middle East Studies. 1983;15(2):211-224. doi:10.1017/S0020743800052284
  135. ↑ Elling RC, Saleh A. Ethnic Minorities and the Politics of Identity in Iran. Iranian Studies. 2016;49(1):159-171. doi:10.1080/00210862.2016.1118949
  136. ↑ Ashraf, Ahmad (1. januar 2022). «The Crisis of National and Ethnic Identities in Contemporary Iran». Iranian Studies. 1-2 (på engelsk). 26: 159–164. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210869308701795. Besøkt 31. januar 2025.
  137. ↑ Jaffer Sheyholislami (13. september 2012). «Kurdish in Iran: A case of restricted and controlled tolerance». International Journal of the Sociology of Language. 217 (på engelsk). 2012: 19–47. ISSN 1613-3668. doi:10.1515/ijsl-2012-0048. Besøkt 1. februar 2025.
  138. ↑ Hosseini, S. Behnaz, red. (2023). «Ethnic Religious Minorities in Iran». Ethnic Religious Minorities in Iran (på engelsk). Springer. doi:10.1007/978-981-19-1633-5. Besøkt 1. februar 2025.
  139. ↑ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499.
  140. 1 2 Halliday, Fred (1979). Iran - diktatur og revolusjon. Oslo: Pax. ISBN 8253010486.
  141. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  142. ↑ International Urban Research. (1959). The World's Metropolitan Areas. Univ of California Press.
  143. ↑ Emsalem, R. (1962). Sør-Asia og det nære Østen: natur, folk og næringsveier. Oslo: Tiden.
  144. ↑ Madanipour, Ali (1. februar 1999). «City profile: Tehran». Cities. 1 (på engelsk). 16: 57–65. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/S0264-2751(98)00045-6. Besøkt 14. juni 2020.
  145. ↑ «Iran-Turkmenistan Railway Could Shift Balance of Power in Central Asia». www.worldpoliticsreview.com. Besøkt 24. juni 2020.
  146. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  147. ↑ Ghadimi, M.; Nezammahalleh, M. A. (11. desember 2015). «CONSTRUCTION OF A CAUSEWAY BRIDGE ACROSS THE LAKE URMIA AND ITS INFLUENCE ON DRYING TREND OF THE LAKE». ISPRS - International Archives of the Photogrammetry, Remote Sensing and Spatial Information Sciences (på engelsk). Copernicus GmbH. XL-1-W5: 211–213. doi:10.5194/isprsarchives-XL-1-W5-211-2015. Besøkt 24. juni 2020. «Construction of a causeway bridge on the Lake Urmia accelerated the drying trend of the largest hyper-saline lake of the world.»
  148. ↑ Clawson, Patrick (1993). «Knitting Iran Together: The Land Transport Revolution, 1920-1940». Iranian Studies. 3/4. 26: 235–250. ISSN 0021-0862. Besøkt 23. juni 2020.
  149. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  150. ↑ Cronin, Stephanie (23. november 2022). «Iran in Motion; Mobility, Space, and the Trans-Iranian Railway, by Mikiya Koyagi». The English Historical Review. 589. 137: 1871–1873. ISSN 0013-8266. doi:10.1093/ehr/ceac245. Besøkt 30. september 2023.
  151. ↑ Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1995. s. 97. ISBN 8203164935.
  152. ↑ Lemańczyk, Szczepan (mars 2013). «The Transiranian Railway – History, Context and Consequences». Middle Eastern Studies. 2 (på engelsk). 49: 237–245. ISSN 0026-3206. doi:10.1080/00263206.2012.759102. Besøkt 16. november 2025.
  153. ↑ Lemańczyk, Szczepan (mars 2013). «The Transiranian Railway – History, Context and Consequences». Middle Eastern Studies. 2 (på engelsk). 49: 237–245. ISSN 0026-3206. doi:10.1080/00263206.2012.759102. Besøkt 16. november 2025.
  154. ↑ Kvistad, John Mikal (27. desember 2017). «Da nordmenn bygde den trans-iranske jernbane». Bistandsaktuelt (på norsk). Besøkt 16. november 2025.
  155. ↑ UNESCO World Heritage. «Trans-Iranian Railway». UNESCO World Heritage Centre (på engelsk). Besøkt 17. november 2025.
  156. ↑ Wright, E. M. (1941). Iran as a Gateway to Russia. Foreign Affairs, 20, 367.
  157. ↑ «Cultural sites in China, India, Iran and Spain inscribed on UNESCO’s World Heritage List». UNESCO World Heritage Centre (på engelsk). 25. juli 2021. Besøkt 25. juli 2021.
  158. ↑ Koyagi, Mikiya (november 2015). «THE VERNACULAR JOURNEY: RAILWAY TRAVELERS IN EARLY PAHLAVI IRAN, 1925–50». International Journal of Middle East Studies. 4 (på engelsk). 47: 745–763. ISSN 0020-7438. doi:10.1017/S0020743815000963. Besøkt 30. september 2023.
  159. ↑ Pourtavaf, Leila (oktober 2022). «Iran in Motion: Mobility, Space, and the Trans-Iranian Railway, Mikiya Koyagi, Stanford, CA: Stanford University Press, 2021, ISBN: 9781503613133 (hbk), 296 pages.». Iranian Studies. 4 (på engelsk). 55: 1085–1087. ISSN 0021-0862. doi:10.1017/irn.2021.66. Besøkt 16. november 2025.
  160. ↑ Lemańczyk, Szczepan (mars 2013). «The Transiranian Railway – History, Context and Consequences». Middle Eastern Studies. 2 (på engelsk). 49: 237–245. ISSN 0026-3206. doi:10.1080/00263206.2012.759102. Besøkt 16. november 2025.
  161. ↑ Lemańczyk, Szczepan (mars 2013). «The Transiranian Railway – History, Context and Consequences». Middle Eastern Studies. 2 (på engelsk). 49: 237–245. ISSN 0026-3206. doi:10.1080/00263206.2012.759102. Besøkt 16. november 2025.
  162. ↑ «Iran-Turkmenistan Railway Could Shift Balance of Power in Central Asia». www.worldpoliticsreview.com. Besøkt 24. juni 2020.
  163. ↑ «India takes lead to run freight train from Dhaka to Istanbul». The Indian Express (på engelsk). 3. mars 2017. Besøkt 24. juni 2020.
  164. ↑ Zhang, J., & Feng, C. M. (Eds.). (2018). Routledge Handbook of Transport in Asia. Routledge.
  165. ↑ Dayal, Raghu (27. januar 2010). «India can still drive the Trans-Asian Railway». The Economic Times. Besøkt 25. juni 2020.
  166. 1 2 Nezamkheirabadi, SeyedAmir; Bahri, Mahdi (11. januar 2026). «Preliminary Investigation of Railway Embankment Settlement Control for the Chabahar–Zahedan–Mashhad Line in the Seasonal Mohammadabad-e Alam Wetland». High-speed Railway. ISSN 2949-8678. doi:10.1016/j.hspr.2026.01.001. Besøkt 25. mai 2026.
  167. 1 2 Dadparvar, S., & Kaleji, V. (2025). The Chabahar Transit Project: Transition from Geo-Politics to Geo-Economics. Journal of Balkan and Near Eastern Studies, 27(3), 283–308. https://doi.org/10.1080/19448953.2024.2379670
  168. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  169. ↑ Sjursen, Liv Ragnhild Holdhus (16. mars 2015). «Mannen som bygget verdens veier». www.forskning.no. Besøkt 16. november 2025.
  170. ↑ Dadashpoor, Hashem; Arasteh, Mojtaba (1. mars 2020). «Core-port connectivity: Towards shaping a national hinterland in a West Asia country». Transport Policy. 88: 57–68. ISSN 0967-070X. doi:10.1016/j.tranpol.2020.01.015. Besøkt 25. mai 2026.
  171. ↑ «Here's everything you need to know about Iran's naval power». euronews (på engelsk). Besøkt 25. mai 2026.
  172. ↑ Jazeera, Al. «A visual guide to Iran's coastline and strategic islands». interactive.aljazeera.com (på engelsk). Besøkt 25. mai 2026.
  173. ↑ Sharma, Yashraj. «Is India’s Chabahar dream in Iran dead?». Al Jazeera (på engelsk). Besøkt 25. mai 2026.
  174. ↑ «Chabahar-Zahedan railway project surpasses 84% progress». Tehran Times (på engelsk). 25. oktober 2025. Besøkt 25. mai 2026.
  175. ↑ Rayman, Noah (18. oktober 2013). «The 10 Most Polluted Cities in the World». Time (på engelsk). ISSN 0040-781X. Arkivert fra originalen 26. januar 2021. Besøkt 24. juni 2020.
  176. ↑ Erdbrink, Thomas (30. januar 2014). «Its Great Lake Shriveled, Iran Confronts Crisis of Water Supply». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 24. juni 2020.
  177. ↑ Ghadimi, M.; Nezammahalleh, M. A. (11. desember 2015). «CONSTRUCTION OF A CAUSEWAY BRIDGE ACROSS THE LAKE URMIA AND ITS INFLUENCE ON DRYING TREND OF THE LAKE». ISPRS - International Archives of the Photogrammetry, Remote Sensing and Spatial Information Sciences (på engelsk). Copernicus GmbH. XL-1-W5: 211–213. doi:https://doi.org/10.5194/isprsarchives-XL-1-W5-211-2015 Sjekk |doi=-verdien (hjelp). Besøkt 24. juni 2020. «Construction of a causeway bridge on the Lake Urmia accelerated the drying trend of the largest hyper-saline lake of the world.»
  178. 1 2 Nader, Nik Kowsar, Alireza (11. august 2025). «Iran’s Taps Are Nearly Empty». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 11. august 2025.
  179. ↑ Zehtabian, Gholamreza (2010). «High Demand in a Land of Water Scarcity: Iran». I Schneier-Madanes, Graciela. Water and Sustainability in Arid Regions: Bridging the Gap Between Physical and Social Sciences (på engelsk). Springer Netherlands. s. 75–86. ISBN 978-90-481-2776-4. doi:10.1007/978-90-481-2776-4_5. Besøkt 11. august 2025.
  180. 1 2 Madani, Kaveh (1. desember 2014). «Water management in Iran: what is causing the looming crisis?». Journal of Environmental Studies and Sciences. 4 (på engelsk). 4: 315–328. ISSN 2190-6491. doi:10.1007/s13412-014-0182-z. Besøkt 11. august 2025.
  181. ↑ Yazdandoost, Farhad (november 2016). «Dams, Drought and Water Shortage in Today’s Iran». Iranian Studies. 6 (på engelsk). 49: 1017–1028. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210862.2016.1241626. Besøkt 11. august 2025.
  182. ↑ Madani, Kaveh (1. desember 2014). «Water management in Iran: what is causing the looming crisis?». Journal of Environmental Studies and Sciences. 4 (på engelsk). 4: 315–328. ISSN 2190-6491. doi:10.1007/s13412-014-0182-z. Besøkt 11. august 2025.
  183. ↑ «Iran's water crisis leads to alarming ground collapse – DW – 06/19/2024». dw.com (på engelsk). Besøkt 11. august 2025.
  184. ↑ Ardalan, Ali (2019). «Urban Water Issues in the Megacity of Tehran». I Ray, Bhaswati. Urban Drought: Emerging Water Challenges in Asia (på engelsk). Springer. s. 263–288. ISBN 978-981-10-8947-3. doi:10.1007/978-981-10-8947-3_16. Besøkt 11. august 2025.
  185. ↑ Yazdandoost, Farhad (november 2016). «Dams, Drought and Water Shortage in Today’s Iran». Iranian Studies. 6 (på engelsk). 49: 1017–1028. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210862.2016.1241626. Besøkt 11. august 2025.

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irans_geografi&oldid=25801193»