Hopp til innhold

Hornugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hornugle
Foto: Rolv Lundheim, Flatholmen 2022 (CC BY 4.0)
Nomenklatur
Asio otus
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Strix otus Linnaeus, 1758
Populærnavn
hornugle,[1][2][3]
langøreugle
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenUgler
FamilieUglefamilien
SlektAsio
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
BirdLife International (2021)[4]

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[5]

Økologi
Habitat: åpne og glissent skogkledde områder
Utbredelse: Nord-Amerika, Eurasia og såvidt Afrika
  Hekkende
  Standfugler
  Ikke-hekkende
  Besøkende (sesongvis usikkert)

Hornugle (Asio otus) er en rovfugl i slekten Asio i gruppa øreugler (Asionini), som inngår i uglefamilien (Strigidae). Fire underarter blir normalt akseptert, hvorav nominatformen hekker i Norge.[6]

BirdLife International hevder at arten er livskraftig og regner med en totalpopulasjon på rundt 2,2–3,7 millioner voksne individer.[4] Også i Norge regnes hornugla som livskraftig.[5]

Biologi

[rediger | rediger kilde]
Hornugla tilhører gruppen øreugler og har karakteristiske ører med markante øredusker.
Foto: Diego Delso, 2015

Hornugla er en rovfugl og middels stor ugleart, med en kroppslengde på 35–37,5 cm hos hannene og 37–40 cm hos hunnene. Vingespennet varierer mellom 90 og 100 cm, og vekten ligger på 220–305 g for hannene og 260–435 g for hunnene.[6] Arten er en tilpasningsdyktig nattjeger som har utviklet flere særegne fysiske trekk som gir den en effektiv jaktstil og et distinkt utseende.[6]

Bena og tærne er tett fjærkledde, noe som gir beskyttelse mot kaldt vær og røff terreng. Hodet er stort og rundt, med tydelige øre-dusker som ikke er synlige under flukt. Ansiktsskiven er rund og godt markert, og øynene har en variabel farge avhengig av opprinnelsesområdet — i Nord-Amerika er irisene gule til gyllengule, mens de i Eurasia ofte er oransje.[6]

Hornuglas vinger er lange og avrundede, med 10 primærfjær, 13 sekundærfjær og fire alula-fjær. Oversiden av kroppen består av en blanding av svart, brun, grå, beige og hvitt, og det finnes en lys gulbeige flekk på øvre vinge, distalt for vingebøyen. Ansiktsskiven har en gulbeige tone med hvite «øyebryn» og en hvit flekk under nebbet. Nebbet og området rundt nesen (lores) er svarte.[6]

Undersiden er preget av en kombinasjon av hvitgrå og gulbeigefargede fjær med mørkebrune striper og bånd. På undersiden av vingen, distalt for håndleddsregionen, finnes en mørk flekk, mens en gulbeige flekk er synlig på overvingene. Hannene er generelt lysere enn hunnene, spesielt i ansiktsskiven, tarsene og vingedekket. Hunnen har en rikere brunfarge og dypere gulbeigetoner i fjærdrakten.[6]

Ungfuglene ligner de voksne på ansiktsskiven, vinger og hale, men resten av fjærdrakten har et mer grålig utseende med subtile gulbeige fargede bånd.[6]

Hornugla er en tilpasningsdyktig rovfugl som trives i åpne og glissent skogkledde områder over store deler av Nord-Amerika og Eurasia, mellom 30° og 65° nordlig breddegrad. Isolerte bestander finnes også i Nord- og Øst-Afrika, på Azorene og Kanariøyene. Selv om uglen er godt studert i USA og Europa, er det fortsatt lite kunnskap om artens liv i andre deler av utbredelsesområdet. De fleste studier har fokusert på artens diett og hekkebiologi.[6]

Hornugla hekker vanligvis i trær, der den legger eggene i forlatte kvistreir bygd av andre fuglearter. Mer sjeldent kan den etablere seg i hulrom i trær eller fjellskrenter, og i noen tilfeller også på bakken. Selv om den foretrekker tett vegetasjon for hekking og hvile, jakter den nesten utelukkende i åpne landskap. Med sine lange vinger og lave vektbelastning er den en aktiv jeger som tar et bredt utvalg av smågnagere. Den jakter som regel om natten og bruker sannsynligvis hørselen til å lokalisere byttet.[6]

Utenfor hekkesesongen samles hornuglene ofte på felles soveplasser, der antallet fugler kan variere fra to til tjue individer – i sjeldne tilfeller er opptil hundre individer observert sammen. I Nord-Europa svinger bestandene i takt med populasjonen av markmusbestandene (Microtus), som er en viktig del av uglenes diett. Denne sammenhengen er imidlertid ikke like godt dokumentert i Nord-Amerika, sannsynligvis fordi studier der har vært rettet mot områder der markmus ikke er den dominerende føden. Selv om hornugla tilbringer vinteren i størstedelen av sitt hekkeområde, migrerer enkelte individer betydelige avstander. Det finnes flere registrerte tilfeller av fugler som er ringmerket i det nordlige USA og sørlige Canada, og senere gjenfunnet i Mexico.[6]

I Norge hekker hornugla spredt fra sør og nordover til og med Troms, mens den i Finnmark er sparsomt forekommende, og stort sett begrenset til furuskogsområdene i Alta, Porsanger og Sør-Varanger.[5] Mest vanlig er arten i de lavereliggende områdene på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag.[5] Hekkebestanden i Norge ble i 2015 estimert til mellom 3 000 og 16 000 individer.[5]

Til tross for en generelt stabil bestand i store deler av Nord-Amerika, har hornugla i enkelte områder opplevd nedgang. Årsakene inkluderer ødeleggelse av elvenære vegetasjonsområder, omdanning av jaktterreng til landbruksarealer, samt tilplanting av åpne områder som tidligere var gunstige for jakt.[6]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

inndelingen følger Birds of the World.[6] Norske navn på artene følger Artsdatabanken.[1][2][3]

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. 1 2 Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  3. 1 2 Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  4. 1 2 BirdLife International. 2021. Asio otus. The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22689507A201150685. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22689507A201150685.en. Accessed on 25 April 2025.
  5. 1 2 3 4 5 Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av hornugle Asio otus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/31927. Nedlastet 25.04.2025
  6. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 Marks, J. S., D. L. Evans, and D. W. Holt (2020). Long-eared Owl (Asio otus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.loeowl.01

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hornugle&oldid=25104151»