Caravaggio

Caravaggio Michelangelo Merisi
Født	Michelangelo Merisi; 29. sep. 1571; Milano (Hertugdømmet Milano, Det spanske imperiet)
Død	18. juli 1610 (38 år); Porto Ercole (State of Presidi, Kongedømmet Napoli)
Beskjeftigelse	Kunstmaler
Partner(e)	Maddalena Antognetti
Far	Felipe duram
Mor	Lucia Aratori
Nasjonalitet	Hertugdømmet Milano
Gravlagt	Porto Ercole
Utmerkelser	Malteserordenen
Felt	malerkunst
Elev av	Simone Peterzano
Periode	Barokken, Motreformasjonen
Kjente verk	Måltidet i Emmaus, Amor Vincit Omnia, Medusa, Basket of Fruit, The Fortune Teller, The Seven Works of Mercy, Self-Portrait as Bacchus, Bacchus, Annunciation, Judith Beheading Holofernes, Boy Peeling Fruit, Boy Bitten by a Lizard, Young Saint John the Baptist with ram, The Lute Player
	Signatur
	Caravaggio på Commons

Michelangelo Merisi da Caravaggio (1571–1610) var en italiensk barokkmaler som var aktiv i Roma, Napoli, Malta og Sicilia mellom 1593 og 1610. Han gikk i lære hos Simone Peterzano, som selv var elev av Tizian. Caravaggio regnes som barokkens første store maler, og en mester av chiaroscuro («lyst mørke»).

Caravaggio malte i målestokken 1:1, og på altertavler er det god plass til helfigur. Men der han brukte mindre lerret, måtte han nøyes med å male folk fra livet og opp.^[9] Flere av Caravaggios malerier var rene skandaler, ikke minst hans versjon av jomfru Marias død, bestilt i 1606 til en kirke under oppførelse i Trastevere, Santa Maria della Scala. Her avbildet Caravaggio Jesu døende mor med skitne føtter og oppblåst mage.^[10]

Samme året ble han anklaget for å ha drept en ung mann i en duell, og rømte til Napoli med en pris på sitt hode. Dette var en av mange anklager rettet mot Caravaggio, som etter hvert fikk like mange fiender som tilhengere. Han døde under uklare omstendigheter i 1610.

Caravaggios betydning for billedkunsten var enorm, og både før og etter hans død oppsto det skoler og bevegelser som etterlignet stilen hans.^[11] Den største og viktigste bevegelsen er muligens Utrecht-skolen, som underviste Dirck van Baburen og Francisco de Zurbarán. Mestere som Rembrandt, Diego Velázquez og Johannes Vermeer nevnte også Caravaggio som en inspirasjonskilde.^[12] Paul Valérys sekretær sa: «Hva som begynner i Caravaggios verk er, ganske enkelt, starten på den moderne malerkunsten».^[13]

Biografi

1571-1592: Tidlig liv

Det finnes relativt lite informasjon og dokumentasjon om Caravaggios tidligste leveår. Han ble født i Milano i Italia i 1571, bekreftet i dåpsattesten hans.^[14] Faren, arkitekten Fermo Merisi, var gift med Lucia Aratori. I 1576 flyttet familien til landsbyen Caravaggio ved Bergamo, på flukt fra en epidemi. Tilnavnet Caravaggio var stedet han kom fra, en nokså utbredt skikk i datidens Italia; Leonardo da Vincis navn er av samme type. Både bestefaren og faren døde av epidemien, og Caravaggios mor måtte fostre opp de fem barna på egen hånd.^[15]

Hun døde i 1584, samme året som han begynte fire års læretid hos maleren Simone Peterzano, som selv hadde vært elev av Tizian. Caravaggio tilbrakte det meste av sin ungdom i Milano-området, men kan ha besøkt Venezia, hvor han blant annet så verkene til Giorgione og Tizian. Begge gjorde betydelig inntrykk på Caravaggio.^[16] Han har mest sannsynlig sett verkene til da Vinci, soom Nattverden i Milano, og utallige andre kunstskatter i byen. Caravaggio avsluttet sin læretid hos Peterzano i 1588.

1592-1596: Tidlig kunstkarriere i Roma

Med sin andel av arven etter moren kunne Caravaggio flytte til Roma i 1592. Hans første år i byen var kaotiske med strøjobber og ikke særlig veldokumenterte; han havnet i slagsmål og dueller og fikk dermed problemer med rettsvesenet. Det er kjent at han var ytterst fattig. Venetiansk påvirkning i hans arbeider (særlig i «Hvile under flukten til Egypt») tyder på et besøk i Venezia, men det har aldri latt seg bevise. Han arbeidet for blant andre Cavalier d'Arpino, hvor han fullførte flere ungdomsverker, som «Ung mann med fruktkurv» og «Den unge Bacchus». Sistnevnte er ett av svært få selvportretter, hvor Caravaggio malte seg selv som vinguden Bacchus.

Livet hans på den tiden er best dokumentert i Romas politiregisteret, hvor han står innskrevet som anmeldt for å ha kastet stein mot vinduene til sin tidligere vertinne, og for å ha slengt et fat med artisjokker i hodet på en kelner. En lengre krangel utspant seg med en notar om venninnen Lena som må ha vært prostituert, ettersom protokollen oppgir som hennes «adresse» at hun «står på piazza Navona».^[17]

Kunstmiljøet på denne tiden var noe turbulent. Den tidligere malerstilen manierismen ble mindre vanlig, og mestere som Rafael og Michelangelo var borte. Med den italienske høyrenessansen i sin sluttfase var kunstnerisk virksomhet mer et yrke enn en fri og selvstendig uttrykksmåte. Caravaggio kom i Roma i kontakt med den innflytelsesrike kardinalen Francesco del Monte, en kunstinteressert mann som forstod seg på musikk og poesi. Om det ikke var han som lærte Caravaggio maleteknikk, var han til stor hjelp som mentor, rent økonomisk og sikkerhetsmessig.^[18] I 1594 laget Caravaggio to merkverdige malerier, «Kortsvindlerne» og «Spåkonen». Førstnevnte viser hvordan en ung gutt jukser i kortspill, mens sistnevnte viser en spåkone som stjeler en ring. Her skildrer Caravaggio romersk hverdagsliv, uten noe politisk eller religiøst motiv. Samtidig demonstreres at Caravaggio allerede var særdeles dyktig teknisk. Verkene gav ham anerkjennelse og oppmerksomhet i Roma, blant annet gjennom del Monte.

I 1595 begynte Caravaggio å selge sine verker gjennom kunsthandleren mester Valentino, og i 1596 vendte lykken, da Francesco del Monte kjøpte noen av hans malerier. Kardinalen bestilte også en serie malerier til Contarelli-kapellet i kirken San Luigi dei Francesi. Caravaggio utførte tre arbeider med motiv fra apostelen og evangelisten Matteus liv: «Matteus' kallelse», «Matteus og engelen», samt «Matteus' martyrium». Maleriene vakte stor oppmerksomhet på grunn av sin naturalisme, og «Matteus og engelen» måtte males om ettersom presteskapet fant det for vulgært. De reagerte også på den erotiske ladningen i mange av hans verker. Det finnes ingen beviser for at Caravaggio var homofil eller interessert i unge gutter, men visse av hans arbeider gjør at dette ikke helt kan avvises. Den gang var slike tilbøyeligheter uakseptable og straffbare. «Matteus' martyrium» var Caravaggios første offentlige suksess, og trakk til seg kunstnere fra hele Italia.^[19]

1596–1607: Roma

Maleriene i San Luigi dei Francesi gjorde Caravaggio kjent, og han fikk stadig større bestillinger.^[20] Men han hadde dårlig råd og var økonomisk avhengig av å male, så Valentino anbefalte ham å fortsette med religiøse motiver, for slik å sikre seg oppdrag for den katolske kirken.^[21] Caravaggio førte et uregjerlig privatliv og havnet både på sykehus og i fengsel. På tross av skandalene ble han en etterspurt kunstner med stadige oppdrag.

Omkring 1600 var Caravaggio og Annibale Carracci hovedskikkelsene innenfor romersk barokkmaleri. Til tross for at de senere ble betraktet som grunnleggerne av to uforsonlig divergerende tendenser innenfor maleriet, naturalisme og idealisme, var de begge på sin tid like beundret, ofte av samme mennesker. I 1600 bestilte faktisk en kirkejurist for sitt gravkapell Capella Cerasi i kirken Santa Maria del Popolo en altertavle av Carracci og to malerier for sideveggene av Caravaggio: «Pauli omvendelse» og «Peters korsfestelse».

I «Pauli omvendelse» har naturalismen erstattet den vanlige symbolikken i religiøse malerier. Paulus fremstilles som en ung soldat med grove ansiktsdrag og antydet skjeggvekst, hans hest er kraftig bygget, og holdes av en gammel mann med rynket panne og begynnende skallethet. De grove strukturene er gjengitt med en skikkelig illusjonisme. Dette er imidlertid ikke naturalisme for naturalismens egen skyld. Maleriet illustrerer effektivt mysteriet i «Pauli omvendelse», slik bestillingen anga. Paulus' armer og hender er utstrakte for å ta imot det guddommelige lyset, som blender ham og trenger inn i hans hjerte. I «Peters korsfestelse» maler Caravaggio Peter idet han korsfestes opp-ned, slik tradisjonen hevder.

Begge maleriene forverret Caravaggios konflikter med den katolske kirken. Biskopene syntes maleriene var altfor realistiske og manglet atmosfæren i andre barokkverker. Han havnet i flere rettssaker, hovedsakelig for bråk og vandalisme. Som kunstner var han en provokatør, noe som toppet seg med maleriet «Jomfru Marias død», bestilt av det nye Santa Maria della Scala-kapellet i Trastevere. Apostlene og piken som kan være Maria Magdalena, skjuler ansiktene sine i sorgen; hun har flettet håret etter romersk mote, og vannet klart til å stelle den avdøde. Noe opphøyd er det ikke ved scenen; tvert om er Jesu døde mor avbildet med oppblåst mage og skitne føtter. Attpåtil ble Caravaggio mistenkt for å ha brukt en prostituert som modell for den hellige jomfru; andre mente han hadde brukt liket av en druknet kvinne som var hentet opp av Tiberen, og som han lånte fra likhuset. Kapellet betakket seg for dette maleriet, som ble overtatt av hertugen av Mantua, mens kapellet hengte opp et ukontroversielt maleri av Carlo Saraceni.^[22]

1607-1610: Siste leveår i eksil

Natt til 2. mai 1606 stakk Caravaggio et sverd så dypt inn i låret på en ung hallik, Ranuccio Tomassoni, at arterien ble kuttet. Tomassoni blødde i hjel mens Caravaggio flyktet fra stedet med et stygt sår i hodet. Det er aldri blitt klarlagt om sammenstøtet skyldtes et veddemål om en tenniskamp, flere års uvennskap, eller om Caravaggio bare prøvde å ydmyke halliken ved å etterligne en kastrasjon. Uansett motiv resulterte drapet i at pave Paul V idømte Caravaggio il bando capitale («dødsstraff») som ga enhver på pavens område rett til å ta livet av Caravaggio og fremvise det avskårne hodet hans som bevis på at drapet var utført.^[23] Som fredløs forlot Caravaggio Roma og tilbragte resten av sitt liv på reisefot mellom ulike byer i Italia.

En av vennene hans, som selv kom til skade i sammenstøtet, ble stilt for retten, mens Caravaggio flyktet til Napoli og videre til Malta, hvor han slo seg ned i juli 1607 på trygg avstand fra Romas jurisdiksjon. Han bosatte seg i Valletta og søkte beskyttelse hos malteserridderne, også kjent som johannitterridderne, i håp om å bli opptatt i deres orden og dermed sikre seg pavens benådning. Det menes at hans maleri «Halshugningen av Johannes døperen» (malt 1607–08) som nå henger i Vallettas katedral,^[24]^[25] ble malt som en slags passagio, dvs. adgangsbillett til ordenen. Iallfall ble Caravaggio 14. juli 1608 offisielt tatt opp blant ordenens lydighetsriddere, som ikke avla løfte om sølibat. Han la til bokstaven f for fra («bror») foran navnet sitt da han signerte maleriet - faktisk den eneste signaturen i hans karriere, og skrevet som om den er dannet av døperens blod. Men 1. desember, mindre enn fem måneder etter at han ble opptatt i ordenen, ble han utvist som «et råttent lem», og fengslet i Skt. Angelo-festningen, der han ble kastet ned i en klokkeformet fangehull for å ha overfalt en av de andre ridderne. Men Caravaggio rømte og dukket opp igjen i Syrakus på Sicilia, der han straks fikk i oppgave å male «St Lucias begravelse» (1608) til den nybygde kirken Santa Lucia alla Badia. Senere dro han til Messina, der han påtok seg to store oppgaver, «Lasarus' gjenoppstandelse» og «Hyrdenes tilbedelse» (begge i 1609).^[26] Malteserridernes stormester, Alof de Wignacourt, hadde han malt to portretter av.

Caravaggios verk fra tidsrommet 1607-10 viser psykologisk innsikt. Med hjelp av ulike beskyttere og en mindre provoserende produksjon forsøkte han å bli benådet av paven og dermed få lov til å vende tilbake til Roma. Tilbake i Napoli i 1609 havnet han imidlertid i et slagsmål som nesten kostet ham livet – rykter om hans død ble spredt i Roma. Han malte etter sin konvalesens flere betydelige arbeider: nok en «Johannes Døperen», en veldig dyster «David og Goliat» der Goliats avhuggede hode muligvis er et selvportrett; og «Sankt Ursulas martyrium». Ingen vet hvilket arbeid som var Caravaggios siste;^[27] men det er trolig ett av disse. Først i 1610 følte han seg trygg på at paven ville benåde ham. Han tok sjøveien til Roma. Da båten stanset ved Porto Ercole, oppstod imidlertid en misforståelse, og Caravaggio ble kastet i fengsel der han ble syk. Båten ventet ikke på ham, og da han etter to dager ble sluppet fri – svak av feber – gikk han langs stranden i det sterke solskinnet. Noen dager senere, den 18. juli 1610, døde han under uklare omstendigheter, formodentlig av lungeproblemer.^[28] Han fikk aldri vite at pave Paul V til slutt hadde benådet ham: Budet nådde frem tre dager etter hans død.

I 2010 viste beinrester funnet i Toscana at blyforgiftning medvirket til Caravaggios død. I kombinasjon med en infeksjonssykdom ble forgiftningen dødelig. Blyinnholdet i datidens maling var høy, og Caravaggio kjent for å håndtere den uforsiktig.^[29]

Caravaggios naturalisme

Caravaggios ekstreme naturalisme var banebrytende i datidens kunstmiljø. Det fantes enkelte som malte som Caravaggio, men disse fikk aldri like stor anerkjennelse. Hans teknikk ble kategorisert som tenebrisme (navnet er latin og betyr «mørke»), og er en teknikk som sikter på å lage store kontraster mellom lyse og mørke figurative komposisjoner. Caravaggio benyttet seg også av utstudert og kunstlet lys for å oppnå et dramatisk virkemiddel, såkalt chiaroscuro, eller kjellerlysmaleri. Sammen skaper de en dramatisk effekt som fremhever subjektene. Dette kommer godt frem i «Matteus' kallelse»; istedenfor å vise hele motivet til personene til høyre, har Caravaggio skjult dem vekk i mørke og fremhevet ansiktene og den pekende fingeren. På den måten viser Caravaggio hva som er viktig hos subjektene, samtidig som det skaper en mystikk over dem. De fleste av Caravaggios malerier preges av denne teknikken, der hovedpersonene befinner seg i et dunkelt, mørkt rom, et nattlandskap eller helt enkelt mot en svart bakgrunn. Et sterkt og iblant hardt lys faller inn som en stråle mot den sentrale scenen. Det kan ligne den effekten man får ved teaterscenene der lyskasterne fra taket skyter rett på objektet. Alt rundt objektet blir betraktet som mindre relevant, og blir derfor borte i mørket. Resultatet blir en dramatisk og ofte mystisk atmosfære. Primærlyset er ofte også ensidig og skytes inn fra én vinkel, slik at refleksjonene fra objektene blir fremhevet. Dette illustreres godt i verket «Judaskyss», hvor rustningene til soldatene skinner som kamerablits.

Caravaggio malte svært raskt, ofte med levende modeller. Få tegninger er tilskrevet Caravaggio, og det er derfor mulig at han malte rett på lerret uten skisser i forkant, i konstrast til andre kunstnere som foretrakk å arbeide etter skisser og utkast. Menneskekroppen utøvde åpenbart en stor fascinasjon på Caravaggio, men han malte så vidt man vet aldri noen aktstudier av kvinner. Kunstneren og kritikeren Giovanni Baglione, som beundret Caravaggios teknikk og lærte seg den, var også en personlig fiende som i 1602 ble inspirert av Caravaggios «Den seierrike kjærligheten» og malte flere versjoner av et motiv han kalte «Den guddommelige kjærligheten og den profane kjærligheten». I arbeidet ser man satyrens ansikt - en karikatur av Caravaggio.

Caravaggios betydning

Caravaggios verker vakte forakt og avsky hos mange, tross den høye tekniske kvaliteten, og først på 1900-tallet fikk han plass blant mesterne. Likevel har mange av de store kunstnere fra hans egen tid eller de følgende århundrene vært sterkt inspirert av Caravaggio. Poussin, Velázquez, Bernini, Rubens, Johannes Vermeer og Rembrandt lot seg påvirke av hans kunst. Kirken forble lenge ambivalent. De fleste av maleriene hans var religiøse, og det var i motreformasjonens interesse å utgjøre en kontrast til den strenge, billedløse protestantismen som i sin kalvinistiske form nærmest var ikonoklastisk. Men det ble ansett som ytterst uheldig at bibelske personer og helgener ble avbildet basert på modeller hentet fra Romas slum. Giovanni Baglione, Georges de La Tour, Gerrit van Honthorst, Orazio Gentileschi og Hendrick ter Brugghen var også direkte influert av Caravaggio.

Caravaggio påvirket kunstmiljøet i såpass stor grad at det oppsto flere skoler som etterlignet stilen hans. Mange ble grunnlagt i Caravaggios levetid, med flere kunstnere som var eldre enn Caravaggio selv.^[30] Mange av elevene kalte seg for «caravaggistene», spesielt Utrecht-skolen i byen Utrecht i Nederland. Kjente malere utdannet på slike skoler, inkluderer Dirck van Baburen og Francisco de Zurbarán («Spanias Caravaggio»).

Rundt 1600 ble flere store kirker og palasser oppført i Roma, og behovet for utsmykking derfor stort. I motreformasjonens ånd var kirken opptatt av autentisk religiøs kunst for å motvirke protestantismen. Caravaggios malerier egnet seg godt til dette, med sin radikale naturalisme som kombinerte nær fysisk observasjon med en dramatisk, nærmest teatralsk gjengivelse av motivenes lys- og skyggepartier. I Caravaggios hender ble denne nye stilen et virkemiddel for fremstilling av autentisitet og åndelighet.