Hopp til innhold

Bernt Ingvaldsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bernt Ingvaldsen
Født12. okt. 1902Rediger på Wikidata
Trondheim
Død24. apr. 1985Rediger på Wikidata (82 år)
Drammen
BeskjeftigelsePolitiker, elektroingeniør, bedriftsleder Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges tekniske høgskole (1925; akademisk grad: sivilingeniør, studieretning: elektroteknikk)
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
GravlagtBragernes gravlund[1]
Nobelkomiteens formann
28. august 1967–31. desember 1967
ForgjengerNils Langhelle
EtterfølgerAase Lionæs
Stortingspresident
8. oktober 1965–1. oktober 1972
ForgjengerNils Langhelle
EtterfølgerLeif Granli
Høyres 1. viseformann
1954–1962
ForgjengerAlv Kjøs
EtterfølgerSvenn Stray
Stortingsrepresentant
1. januar 1953–30. september 1973
ValgkretsBuskerud
4. desember 1945–31. desember 1952
ValgkretsDrammen, Hønefoss og Kongsberg
Bernt Ingvaldsen på Commons

Bernt Ingvaldsen (1902–1985) var en norsk politiker for Høyre og industrimann i Drammen. Han var stortingsrepresentant for Buskerud fra 1945 til 1973, stortingspresident fra 1965 til 1972 og medlem av Nobelkomitéen.

Familiebakgrunn og yrkeskarrière

[rediger | rediger kilde]

Han ble født inn i borgerskapet i Trondheim som sønn av telegrafkasserer Ingvald Ingvaldsen og Edvarda Carstens Holtermann. Han var tippoldebarn av eidsvollsmann og stortingsmann Anders Rambech.[2] Han giftet seg i 1928 med Aase Matheson Brun, datter av provisor Johan Fredrik Hagen Brun ved Svaneapoteket i Trondhjem.[3]

Han utdannet seg til sivilingeniør i elektroteknikk ved NTH.[4] Han var assistent ved NTHs elektroniske laboratorium 1926–1928, hvoretter han ble ansatt i den elektrotekniske virksomheten AS National Industri på Brakerøya i Drammen som konstruktør. Han gjorde seg tidlig bemerket med «både lederegenskaper og stor teknisk innsikt».[3]

30 år gammel ble han fabrikksjef. Fra 1949 til 1968 var Ingvaldsen administrerende direktør i AS National Industri i Drammen, som produserte blant annet transformatorer og elektriske varmeovner. I 1968 kjøpte han Wessels Kabelfabrikk AS i Drammen, der han konstruerte blant annet nye landbruksmaskiner.[3]

Ingvaldsen var tillitsvalgt i Den Norske Ingeniørforening, som tildelte ham sitt hederstegn i 1950. Av andre faglige verv var han formann i Drammen polytekniske forening 1942–1944 og medlem av Norsk Arbeidsgiverforenings hovedstyre som representant for Mekaniske Verksteders Landsforening 1953–1955.

Politisk arbeid

[rediger | rediger kilde]

Han var medlem av Drammen bystyre 1945–1959, stortingsrepresentant for kjøpstedene Drammen, Hønefoss og Kongsberg 1945–1953, deretter for hele Buskerud fylke 1954–1973. Han manglet politisk erfaring da han trådte inn i bystyret og Stortinget i 1945, men vant raskt tillit for sin væremåte, på tross av sine ofte kontroversielle meninger. Ingvaldsen ble oppfattet som «temmelig mørkeblå».[3]

Ingvaldsen var viseformann i Høyres stortingsgruppe 1958–1965, mens John Lyng var formann.

Ingvaldsen var 1. viseformann i Høyres sentralstyre 1954–1962. Han var blant strategene bak å knytte Libertas-kretsen nærmere Høyre for å avhjelpe partiets økonomiske problemer. Da forholdet skapte konflikter i 1960-årene, var han blant de første til å gi partiorganisasjonen sin uforbeholdne støtte. For Libertas gjorde dette ham til en yndet skyteskive ved siden av C.J. Hambro og Alv Kjøs.[5]

Ingvaldsen motsatte seg krav om generasjonsskifte, ved slike som John Lyng og Sjur Lindebrække, og en mer liberal retning i politikken.[3][6] På en annen side deltok han i Lyng og Lindebrækkes fremstøt for å privatisere statseide selskaper.[7]

Ingvaldsen var medlem av tre ulike fagkomiteer før han kom inn i Stortingets militærkomité (senere Stortingets forsvarskomité) i 1961 der han satt fram til 1973. Han var formann i Stortingets militærkomité 1961–1965 og Stortingets valgkomité 1965–1973. Da de borgerlige partiene fikk flertall i 1965, ble Ingvaldsen valgt til stortingspresident. Han ble i det hele tatt rost for korrekt opptreden, men ble beskyldt for å ha brukt sin rolle for å skaffe de borgerlige partiene mer tid da Per Bortens regjering fratrådte i 1971. Etter regjeringsskiftet i 1972 måtte Ingvaldsen fratre til fordel for Leif Granli, men fortsatte som visepresident.[3]

Ingvaldsen var medlem av Den Norske Nobelkomite 1967–1975. Han var viseformann hele perioden, unntatt en kort periode som formann i siste del av 1967. Det er i ettertid kommet fram at han – sammen med Sjur Lindebrække – samarbeidet med den brasilianske ambassadøren i Oslo for å hindre at biskop Hélder Câmara fikk Nobels fredspris. Câmara var en sterk kritiker av militærdiktaturet i Brasil.[8]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Slekt og Datas Gravminnebase, Slekt og Data grav ID 4915f5a2-1b72-477c-b1bf-2fe38e63cfdb[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ «Ingvaldsen, Bernt. 1902-1985». Eidsvollsmennenes etterkommere. Besøkt 18. juni 2014.
  3. 1 2 3 4 5 6 Benkow, Jo (2002). «Bernt Ingvaldsen». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 18. juni 2014.
  4. ↑ Amundsen, O. Delphin (1950). Vi fra NTH. De neste ti kull 1920-1929. Oslo: Dreyers forlag.
  5. ↑ Sejersted, Francis (1984). Høyres historie. 3. Oslo: Cappelen. s. 160–172.
  6. ↑ Sejersted, Francis (1984). Høyres historie. 3. Oslo: Cappelen. s. 256–257.
  7. ↑ Willoch, Kåre (1988). Minner og meninger. 1. Oslo: Schibsted. s. 172–173 og 184–188.
  8. ↑ Stig Arild Pettersen (9. mars 2017). «På lag med diktaturet». NRK. Besøkt 9. mars 2017.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bernt_Ingvaldsen&oldid=25621104»