Fanny Elsta

Hun var født i Kristiania (Oslo) som den yngste av tre søstre, men vokste opp i Ås. Faren hadde hatt planer om å tjene penger på edelstener og metaller som ikke førte ikke til noe, og han holdt til i USA under det meste av Fannys oppvekst. Moren forsørget døtrene ved å drive pensjonat. Fanny fikk økonomisk støtte fra søsterens svigerfar, gårdbruker og fabrikkeier Hans Hoelstad, slik at hun kunne ta sangtimer hos Mally Lammers i Kristiania 1920–1924.

Debutkonserten 24. februar 1924 i Universitetets Aula med sanger av Franz Schubert og Thorvald Lammers ble godt mottatt. Hun fikk stipend fra Lammers-fondet, og stemmen ble utviklet videre med Ellen Gulbranson som lærer. Senere studerte hun blant annet med Antonio Votto i Milano fra 1932, og fra 1935 med Sarah Cahier. Etter debuten medvirket hun i flere oratorieoppførelser.

Elsta debuterte som operasanger 1932 i Oslo med rollen som Magdalena i Der Evangelimann av Wilhelm Kienzl. Et nytt Lammers-stipend ble brukt til en reise til Berlin, Wien og Salzburg. Hun opptrådte med norske sanger i italiensk og fransk radio, og skrev kontrakter om gjestespill. Det var på denne reisen at hun la bort d’en i familienavnet og ble Fanny Elsta.

Hun medvirket ved en av Filharmonisk Selskaps orkesterkonserter i april 1933 med sanger av Emil Sjögren og Ture Rangström, og i en konsertfremførelse av Christian Sindings opera Det hellige bjerg sammen med Kirsten Flagstad og Erling Krogh. Hennes store operatriumf på hjemmebane var som Orfeus i Karl Aagaard Østvigs iscenesettelse av Glucks Orfeus og Eurydike på Centralteatret i februar 1935. Kritikerne priste både stemmen og scenegestalten, og hun gjentok rollen 1946 og 1947.

Dirigenten Bruno Walter fattet interesse for henne. Hun fikk kontrakt med Wiener Staatsoper 1935–1937, og medvirket i 1936–1938 ved Festspillene i Salzburg, hvor hun sang i Mozarts rekviem sammen med Kaja Eide Norena. I april 1937 sang hun altpartiet i Verdis rekviem i Stockholm under dirigenten Fritz Busch og med Jussi Björling som medsolist. Ved Wagner-festspillene i Bayreuth i 1939 sang hun en av valkyrjene i «Die Walküre» i Nibelungens ring under dirigenten Heinz Tietjen.

Under andre verdenskrig holdt hun konserter «i det stille». Hun giftet seg 1942 med kosmetikkfabrikanten Herman Lepsøe, sønn av bergenskomponisten Christian Lepsøe, hvis sanger hun hadde på repertoaret. I desember 1945 sang hun Vølven i Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnsons operafragment Olav Trygvason på Nationaltheatret. I 1947 gjennomførte hun en større turné i USA, hvor hun sang Grieg. Hun medvirket igjen ved Salzburg-festspillene 1947–1950, blant annet i en av Bruckners messer.

Hun sang inn grammofonplater for Columbia-selskapet, og da NRK etablerte Ønskekonserten (1950), var hennes salmeinnspillinger blant de første gjengangerne. På repertoaret var også Schuberts messer, Mendelssohns Elias, Dvořáks Stabat Mater og Mahlers Das Lied von der Erde. Blant hennes operaroller bør nevnes Wagners Brangäne (Tristan og Isolde), og Erda, Fricka og Waltraute (Ringen), dessuten Amneris i Verdis Aïda.

Etter en konsert i Oslo 3. februar 1938 skrev David Monrad Johansen:

Fanny Elsta har en sjelden stor og modulasjonsrik stemme, vakker og fyldig i klangen i samtlige register, ikke minst er dybden uforlignelig. Hennes foredrag er dessuten preget av en klassisk ro og verdighet, der er et preg av vederheftighet og alvor over alt hun gjør, som virker velgjørende i en tid da så altfor mangen stemmebegavet vokalkunstner faller i fristelsen til å virke og briljere med ytre glans og prakt.

I et intervju i Norsk Musikkliv høsten 1949 tok Fanny Elsta til orde for at Norge burde få sine egne festspill. Hun mente at Salzburg-festspillene, med teater, opera og konserter, egnet seg som forbilde. Myndighetene mente noe annet – i 1948 var det blitt takket nei til et gjestespill fra Salzburg. Men i Bergen hadde det lenge vært interesse for en slik idé, eksempelvis hadde teatermannen Stein Bugge skapt festspill i mindre format på Bergenhus 1931 og 1932. Ordfører Nils Handal støttet saken, og på et møte på Hotel Bristol i Bergen 10. oktober 1950 lot mange ledende bergensere seg overtale. Skipsreder Hilmar Reksten ble vervet som organisator.

Elsta møtte enhver skepsis med usvikelig entusiasme: «Det regner meget i Bergen, men minst like meget i Salzburg!» Hun og ektemannen donerte 300 000 kroner til formålet, og 6. november 1951 ble stiftelsen Festspillene i Bergen konstituert. De første festspillene gikk av stabelen 1.–15. juni 1953; selv deltok Fanny Elsta med en konsert på Troldhaugen med Robert Riefling ved klaveret.

Fanny Elsta trakk seg tilbake i 1950-årene, og levde deretter som pensjonist i Oslo. Hun fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1957.

• Boken om Ellen Gulbranson, 1950

• Festspillene i Bergen
• Musikk i Norge
• opera

• R. Storaas: Fest og spill i 35 år, 1987