Bergljot Håkonsdatter

Bergljots historiske betydning henger både sammen med hennes ættebakgrunn og med hennes ekteskap. Faren, Håkon jarl, var riksstyrer i Norge (Vestlandet–Trøndelag–Nord-Norge) i rundt 25 år, til 995.

Ektemannen, Einar Tambarskjelve, var en av de mektigste menn i landet, særlig som Magnus den godes lendmann og fremste rådgiver i årene 1035–1047. Forholdet mellom Einar og den neste kongen, Harald Hardråde, ble imidlertid straks ble spent. Konflikten endte med at kongen lot Einar drepe sammen med hans og Bergljots sønn, Eindride, antakelig rundt 1050. Bergljot og Einar hadde i noen grad ført videre det lederskapet ladejarlene hadde utøvd i Trøndelag og derigjennom på landsbasis, etter at den siste ladejarlen, Håkon Eiriksson, som var Bergljots brorsønn, var død i 1029.

Kongesagaene er eneste kilde som forteller om Bergljot, og ut over enkle biografiske data vet vi ingenting om henne. Snorre lar henne forgjeves egge trønderne til kamp mot Harald Hardråde etter drapet på mannen og sønnen. Deler av sagatradisjonen – også Snorre – lar henne dessuten stå i ledtog med Håkon Ivarsson, som ble Haralds motstander senere, og sier også at de to var i slekt. Men dette ser ut til å være en relativt sen tradisjon. Da drapet på Einar og Eindride fant sted, var Bergljot antakelig 65–70 år gammel, og det finnes ikke holdepunkter for å anslå hvor lenge hun levde etter dette.

Bergljot Håkonsdatter er litterært behandlet i blant annet Johan Nordal Bruns skuespill Einer Tambeskielver (1772) og i Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Bergliot», skrevet i Roma i 1861 og med musikk av Edvard Grieg.

• Ladejarler
• norsk historie fra 800 til 1130

• Bull, Edvard: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 1, 1923
• Bull, Edvard: «Håkon Ivarssons saga», i Edda 1927, s. 33–44
• Krag, Claus: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 1, 1999
• Snorre Sturlason: Heimskringla